Skapt for å deles

– Mammas fon!

Du snubleløper mot meg.

– Mammas fon, mammas fon!

Du klarer å nappe mobilen bort fra meg før jeg får tak i den. Og så ler du høyt, to år og superstolt av deg selv.

Du er veldig klar over verdien til det lille flaket i mammas hånd. Du er ikke alltid Den eneste ene som får mammas udelte oppmerksomhet. For. En uke etter at du ble løftet ut i verden satt du der, ute på veggen til Facebook, i bilstolen din, sovende, uvitende om hvor mange som ga uttrykk for at de likte deg allerede.

– Nå har vi hentet han hjem! Hurra! Skrev jeg i blandingsrus av endorfiner, smertestillende og begynnende ammetåke. Og så trykket vi like på alle kommentarene helt til Facebook ba oss om å ta det rolig.

Min historie

Da jeg var liten, hendte det av og til at min pappa, din morfar, tok opp kameraet, i bursdager, på ekstra fine solskinnsdager, på lange reiser med tog, buss, fly hvor vi hadde salami på kneipp i matpakka. Mormor sine favorittmotiver var ferier, sauer og veldig mange bekker, fjell og trær som jeg lente meg inn til. Hun har du bare sett bilder av.

Dette må vi huske, se så glad hun er, tror jeg mormoren din tenkte. Det er dyrt med film, spar på rullen, kremtet bestefaren din, mens hun knipset i vei. Vi må ta vare på dette øyeblikket, fremkalle bildet, sa de. Deretter klistret de det inn i det røde albumet ytterst i hylla til venstre mellom Store Norske Leksikon og Donaldpermene.

Din historie

Dine besteforeldre viste frem gulnede bilder av mammaen din til slektninger som smilte og utbrøt: «Så liten du var da! Oi,oi,oi! » Slo de sammen hendene da de så bilder av skrukkete små tær og såpe i den solgule badebalja? Ja, det gjorde de. Da jeg ble 13 begynte jeg å snu hodet bort når noen skulle ta bilde, brukte tenåringens mest sure og demonstrative vetorett. For ikke ville jeg at noen skulle sitte og glo på det der dritflaue bildet hvor jeg var ett år og hadde mat i hele trynet.

Nå deler vi bilder av deg med kanskje 1000. Sannsynligvis enda flere. Når du tror du smiler så ivrig du kan bare til meg, smiler du i tillegg til pappas ekskjæreste, mammas gamle venninne fra ungdomsskolen og en eller annen tilfeldig mann eller dame som har blitt lagt til i sympati. Fordi mamma og pappa kanskje kjenner dem, men ikke er helt sikre på hvor de har dem fra.

Sprinkelsenga, huset, Norge, Universet

Da jeg vokste opp, kunne bildene forsvinne. De kunne bli slukt av flammer og drukne i flommer, nå svever de rundt der ute i en svær vev som er like uendelig som universet. Og det gjør mammaen din litt redd og på samme tid innbitt: Jeg må lære meg nettvett, sette meg inn i personvern, jeg må prøve å forstå hvordan det er å vokse opp i en digital verden uten å ha erfart det selv.

For noe forandrer seg ikke. Vi vil at du skal dele fine øyeblikk med andre. Og samtidig føle deg like trygg som mammaen din følte seg på de bildene hvor hun gliser aller, aller bredest til kameraet.

 

Å skrive møkkabrev

Hvordan *@:-(/(%#»##$%% kan gjøre at du unngår å havne i fritt fall.

Jeg har lest min andel av rosa artikler og bøker på glanset papir om hvordan jeg skal omskape meg selv til en ny og bedre versjon av meg selv bare ved å gjøre én ting: tenke positivt.Tenk positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror, er mottoet…gjerne trykt på en skittenrosa aluminiumsplate med grå og knapt leselig font.

Galgenhumor kan være bra. Dette er ikke et angrep mot livsglede. Men å pakke inn misnøye, anger, bekymringer, bitterhet, negative hendelser og generelt kjipe ting inn i en myk, kosekonstruktiv positiv greie uten å først håndtere det kjipe kan faktisk være en ganske dårlig idé. Hvorfor?

Få det ut
Du har hørt om Freud, sant? Freud var opptatt av det underbevisste, og hvordan traumer du har opplevd i barndommen av og til kommer opp til overflaten. Som en diger padde som har gjemt seg nede i mudderet stiger opp og sier ”blæh” eller ”kvækk” eller what the f*** does the toad say.

I fritt fall
Av og til er resultatet katastrofalt, som i filmen Falling Down med Michael Douglas. Filmen får 7.6 på IMDB, og er verdt å se hvis du liker action med en seriøs undertone. Tagline: A borderline personality disordered defense worker frustrated with the various flaws he sees in society, begins to psychotically and violently lash out against them.  
Hovedkarakteren har en skikkelig møkkadag; han har mistet jobben, blitt skilt, og han har hatt en tendens til å bite tennene sammen når ting går ad undas.

Ok. Dette er film. Jeg kjenner meg ikke igjen i utageringen til hovedpersonen, men i tendensen til å bite tennene sammen og snu det andre kinnet til. Det som vi tidlig blir fortalt at vi skal gjøre. I stressende perioder har jeg gnisset tenner på nattestid.  Etter hva jeg har blitt fortalt kom det en sånn skjærende lyd, som om noen dro negler over en tavle. Jeg følte meg jeg utrolig mislykka fordi jeg ikke klarte å tenke positivt. Enda jeg strevde så hardt med å få det til. Men jeg lærte til slutt hvordan jeg kunne komme meg videre.

Et skikkelig møkkabrev
Så en ikke spesielt vakker dag, men heller en ganske ordinær dag sluttet jeg å late som om alt var bra og at jeg var lykkelig når jeg ikke var det. Og det hjalp. Èn metode som har vært veldig effektiv for meg er å skrive et såkalt ”Shitty first draft”. (Ja det stemmer, det er hentet fra Brené Brown). Kall det gjerne møkkabrev.

Du tar et ark (eller flere) og så skriver du uten å tenke på selvsensur, uten å henge deg opp hva som er akseptabelt å skrive, du blåser i skrivefeil, og du viser det for all del ikke til noen andre enn deg selv. I mine SFDs skriver jeg helt usensurert. Du kan skrive om noe som har skjedd for lenge siden eller noe som har skjedd nylig. Brevet kan skrives til deg selv eller noen andre, det viktigste er at du skriver det. For en som liker å skrive er brevet like effektivt som tredemølla er for en løpefrelst (jeg har prøvd det også, det funker).

I brevet er det ikke snakk om å fremstå verken moden, smart eller sofistikert, det er bare snakk om å håndtere dritt som skjer og skyfle det unna før det rekker å skitne til resten av tilværelsen. Noen av brevene mine er bitre, andre er selvmedlidende, andre igjen er sinte. Men det gjør ingenting! Jeg skal ikke bruke dem til å søke jobb med. Etter et kvarter med denne renselsesprosessen føler jeg meg renset og mye snillere enn før. Og så går jeg ut og smiler til verden.

 

Krisegrøt og andre spennende matretter

Gjennomsnittsfamilien rullerer mellom 15 enkle middagsretter i løpet av et år. Jeg rullerer mellom alt mulig rart med originale smaker. Sånt skaper utrygghet.

For en tid tilbake fant jeg ut jeg var lei av å lage det samme til middag gang på gang. Jeg kjøpte et par kokebøker, installerte yummly (matlagingsapp) og startet å pinne diverse matretter i vill hastighet. Enkelte uker lagde jeg noe nytt sånn ca. annen hver dag. Til stor glede for kjæresten Trodde jeg. Men det kan altså bli for mye spenning i et forhold.

Svidd mat.jpg

Svidd pastinakk med røk og plastikksmak

Jeg sto og rørte i en tomatisert fiskegryte fra ”Hverdagsmat” da det første forsiktige kremtet kom, etterfulgt av:

– Duuuuuu…?

I et samboerskap betyr som regel du med langstrakt u noe du ikke vil høre eller at den andre parten skal be deg om en tjeneste. Så jeg stålsatte meg.

– Frøydis, du lager som regel veldig god mat, men noen ganger, noen ganger…eh…har det jo ikke vært 100 prosent vellykka!

-Åh? Hva mener du? Hm? Hm?

– Nei, altså…Kokkekunst må perfeksjoneres. Og når du er uvant med å lage noe, hender det jo at maten for eksempel blir svidd…øh, eller at du har for mye av noe, som for mye sennep eller chili eller…? Ja. Det er jo ikke det at det smaker direkte vondt, men retter trenger tid til å sette seg, man må øve seg litt, fortsatte han.

Manglende mattrygghet

Så innrømmet han at mine Extreme Makeovers i matveien faktisk hadde tatt sånn av at han hadde følgt seg tvunget til å kjøpe grøt! Slik at han skulle ha en kriseløsning slik at han I HVERT FALL kunne spise seg mett den dagen. Krisegrøt BARE I TILFELLE han fikk noe som smakte helt jævlig.

Før han rundet av med å sukke: ”FØR gledet jeg meg til middag hver dag. Nå vet jeg jo aldri hva jeg får lenger. Jeg er ikke lenger trygg på at jeg får noe jeg liker”.

– Og til slutt en kilo pepper

I det øyeblikket hvor han bekjente sin utrygghet ble jeg minnet på hva en kollektivvenninnes svar da jeg spurte om hun vil smake på middagen jeg hadde mekket i stand:

– Eh, nei takk asså! Å veit itj ka det dær e!!! Hun var riktignok sær i matveien og hadde kun paprika og agurk på ost og definitivt ingen andre steder. Spiste sikkert bare kneippbrød. Favorittmat var osteschnitzel. Med brun saus. Men ok, hun hadde et poeng.

For å tilfredsstille behovet mitt for nyheter og variasjon har jeg tenkt å begynne å bake. Jeg har ikke gjort det tidligere fordi jeg synes det har vært kjedelig å følge oppskrifter til punkt og prikke… men jeg har jo hørt at det er en fordel å ikke slumse med pepperet i for eksempel pepperkaker. Men middagseksperimenteringen roer jeg noe ned. Slik at vi får mattrygghet i heimen. Det er dessuten ikke plass til flere grøtpakker i skapet.

Det halvflaue smilet

Noen ganger får jeg øye på henne idet jeg gløtter opp fra barnevogna og er på vei inn i butikken. Hun står utenfor med en bunke ”Romfolk”. Jeg ser på henne, uten å se henne. Hun smiler alltid strålende og lenge, og kaster et langt blikk på babyen i vogna. Min flyktige muskeltrekning av et smil rekker ikke å sette seg fast i ansiktet. Føler meg som smålig-mor og ikke småbarnsmor. Hvis jeg ser for lenge på henne, kan jeg like gjerne stoppe. Da må jeg snakke med henne. Og da blir jeg stående. Det er vanskelig å forlate noen når du først har sett dem.

Så jeg fortsetter å gå. Inne i varmen sjekker jeg handlelisten i avenyen mellom Mel og Ris og finner alt for dyre ting med eksotiske navn til latterlig høye priser. Banner halvhøyt over at de ikke har tatt inn ajvarsaus. Stor irritasjon. På vei ut har jeg fulle handleposer og rynke i panna. Jo fullere poser, jo dypere rynke; for jeg har brukt alt for mye penger, glemt å kjøpe brød igjen, har vi nok bleier, tørket jeg meg med siste rest av toalettpapiret, har jeg holdt han for lenge våken, tok jeg med lommeboka ut igjen? Store bekymringer for en mamma i et i-land. Det burde stått for innkjøpsland.

Men så. En dag. En dag stoppet jeg opp. Fant fram en 50-lapp. Den lå svett i hånda mi og ventet på å bli gitt videre. Jeg gikk mot henne og tenkte over om noen kom til å se meg. Hva ville de tenke? At jeg er naiv og støtter kyniske tiggere? Hun så ikke kynisk ut. Bare kald. Men smilet hennes varmer. Jeg hopper over den lille terskelen av skepsis og gir henne femtilappen. Et stykke dekadent lørdagskos for meg kunne den lappen gitt meg. Jeg vet ikke hva den gir henne. Femti kroner er ingenting i Norge, femti kroner er mye mindre enn hva jeg har. Jeg passer på å stoppe opp skikkelig denne gangen. Hun lyser opp før jeg gir henne pengene, ser meg rett i øynene.

Trist ansikt NY

Jeg tok dette bildet i N.Y utenfor MOMO. Det var noe med blikket hans. Det var så usigelig trist. Jeg mimet «is it ok?» Han nikket.

Det brenner. Blikket mitt treffer bakken p.g.a noe inni meg som ligner skam. Skam over alt jeg har og over alt jeg kommer til å få som enkel belønning for at jeg ble født i dette landet, bor i dette strøket, har fått statssubsidiert den utdannelsen. Skam over at hvis jeg hadde vokst opp i hennes land, ville det vært meg som sto utenfor en butikk og gitt fruktesløse smil til fremmede. Den skammen. Det kalles visstnok de priviligertes skyld.

Hun peker på sønnen min med et spørrende, åpent blikk, bøyer seg over vogna. Han tør opp raskere enn han pleier å gjøre.

– He is nine months old! Do you have kids, spør jeg, enda jeg ser svaret i måten hun ser på mitt barn. Hun holder opp tre fingre.

At home, svarer hun. Vi deler et smil. Jeg holder inne en tristhet. I et land langt unna sitter barna hennes, hos bestemor kanskje, og lurer på når mamma kommer hjem. Om mamma kommer hjem. Lever mamma? Så lenge pengene kommer, er det et livstegn. Nå ser jeg etter smilet hennes hver gang jeg drar på butikken. Det er sjelden hun er der.

Kom i bokform med 5 enkle grep

Jeg har flere ganger vært tv-slave. Det er så lett. Sofaen tilgir deg fort potetgullsmuler og TV-en tåler manglende engasjement. Fjernkontrollen tåler trykkedøden. Bøker derimot, vil bli elsket. Ofte og lenge. Og om ikke det går, så i hvert fall høyt.

Hva trenger bøker for å føle seg verdsatt?

De vil helst være med overalt
Jeg har bøker på iPaden, mobilen, ved senga, i veska, i sekken, på stua, kjøkkenet og ikke så rent sjelden på do (bøker bryr seg ikke om det ikke dufter fioler av rommene de oppholder seg i). Amazon Kindle er for meg et genialt og farlig verktøy som lar meg kjøpe og lese flere bøker, en vane som ble ytterligere forsterket da lille Hallvis ammet opp til en time i strekk som nyfødt. Det er koselig og nært å beundre et mykt babyhode, men kan bli litt kjedelig i lengden. Så jeg ble en såkalt ammeleser. Har du med en reell bok øker også sjansen for at besøker den fremfor den fjerne slektningen Facebook. Tips: skru av wifien eller sett enheten i flymodus. Og dersom du ikke trives med tekst, hør en bok på Audible eller Storytel. Da kan du til og med lese bøker med hendene på ryggen, hvis du er en av dem som liker sånt.

De vil prioriteres
Du må sette av tid til å lese. Jeg bruker ofte minst et kvarter og av og til halvtime på å komme skikkelig inn i en bok. Etter 30 min har jeg flyt og er inne i historien. Da jeg var liten kunne jeg drukne skikkelig i en bok, og kom ikke opp til overflaten før flere timer senere. Med baby og mer sosialt liv sitter jeg sjelden pal og leser flere timer i strekk, men jeg prøver å få lest litt hver dag. Uansett hva som skjer. Jeg har en bokavtale og prioriterer dette like høyt som å trene rumpa på SATS. Fordi hjernen faktisk er en like viktig muskel som gluteus maximus.

De er ganske sosiale og trives på Goodreads
Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget Goodreads, fordi den tilfredsstiller liste- og samlemanien min. I Goodreads samler jeg bøker jeg har lyst til å lese, gir karakterer når jeg gidder, anbefaler bøker til andre, og kanskje det kuleste, setter meg mål. Til nå har jeg lest 31 av de 40 bøkene jeg har bestemt meg for å lese i år. Å ha en ”challenge” motiverer meg til å lese like mye som et mål om X antall kilo i vekt motiverer meg til å trene eller spise sunt.

De trenger å føle seg attraktive
Bøker liker ikke å slenge og aldri bli åpnet. Bøkenes viktigste formål er å bli lest. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har bestemt meg for å lese fordi jeg burde lese dem, enten fordi de er Nobelprisvinnere eller noen har sagt at ”den boka mååå du lese”. Noen av dem har jeg falt for umiddelbart, andre har jeg til slutt måttet avvise selv om de har ligget der og brettet seg ut i en evighet.  Så nå får en bok 70 sider. Fenger den ikke da, er det ut. Jeg gidder ikke  lenger lese bøker som det gir status å ha lest. Derfor leser jeg like gjerne lettleste bestselgere som tyngre litteratur, og det helt uten skam. Jepp, jeg har lest Stephanie Meyer. Til og med «Grey».  Buzzfeed har laget en liste: Guilty pleasure books that are in fact awesome

Bøkene trenger et godt hjem
Jeg pleide å stappe alle bøkene inn i bokhylla. Der sto de og svettet tett inntil hverandre, kraftige Ulysses (som er en burde-bok jeg ikke har lest ) mellom frodige Eva Luna og den mørke Jenta som lekte med ilden og ingen av dem trivdes særlig godt i dette trekantforholdet. Ulysses gikk ut og damene fikk bli, og så gikk jeg like godt gjennom alle bøkene og tok ut de jeg ikke kom til å lese og lagde en liste over ventende bøker. Det er lurt å ta en bokopprydding med jevne mellomrom. Hvordan lage et godt hjem til bøkene dine er tema i neste Bokform. God lesing til da!

(Bildet på forsiden er lånt fra Reading Horizons som lager lesesystemer for studenter, også for de som ikke liker å lese. Jeg kunne valgt en sexy brunette med briller, hvit skjorte og rutete skjørt som illustrasjonsbilde, men synes bøker fortjener mer respekt).

Noen avstikkere fra Hovedveien

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

– Drøm videre!

– Jeg tror at bare man jobber hardt, så får man til det man vil! Sa en jente i et intervju jeg leste. Jeg tror hun var ca. 23. Jeg grep meg i å tenke: ”Helledussan! Så søt hun er. Hun tror virkelig at hardt arbeid gjør at man får det man vil ha. Og jeg fikk lyst til å ta henne til side og starte en preken med ”Nå skal du høre her. Jenta mi…osv. og avslutte med: Drøm videre! ”. Sjarmerende, ikke sant?

Men hun må lære å tryne. Hvis hun da gjør det. Sånn som Carrie har gjort i Sex og Singelliv i eksempelet under. I en episode gikk hun nemlig på snørra. På catwalken. Og Heidi Klum skrittet grasiøst over henne.

giphy

Enda Carrie hadde øvd masse på catwalkgange i minst 40 episoder allerede, datt hun så lang hun var, noe som førte til følgende visdomsord eller SATC-ism:

I had a choice. I could leave the runway and let my inner model die of shame,
or I could pick myself up, flaws and all, and finish.
And that’s just what I did. When real people fall down in life,
they get right back up and keep on walking…

Det er nemlig sunt å gå på trynet på veien mot drømmen.
Verden er urettferdig og vil dele ut ørefiker til selvbildet innimellom. Realitetsorientering foregår med et kart som alltid endrer seg, hvor kompasset peker hit og dit og du av og til dumper til knes i dyp gjørme. Og noen ganger sikter du mot stjernene, men kommer deg ikke lenger enn til Kikut. Men poenget er, du kommer deg ihvertfall ut og på vei mot noe. Jeg leser Brené Brown ”Rising Strong” på lydbok og tenker at det er viktig å lære seg å tryne med stil. Ifølge forskeren er «vulnerability bad-ass».

Drømmer er ofte en nøvendig flukt fra virkeligheten.
I sjuende klasse spurte læreren klassen hva som var viktig for oss i en jobb. Makt, svarte jeg. Du mener kanskje innflytelse, sa læreren da. Jada, jada, svarte jeg rødmende. Men for meg var det faktisk makt. Nerdenes hevn. Jeg har i det hele tatt drømt mye i årenes løp. Da jeg var 10 år og prøvde å gjøre meg usynlig med rødblinkende kviser var det konsertpianist jeg drømte om å bli. Så fantaserte jeg om en jobb hvor jeg kunne gå i snasne drakter og praktisere power walk i klikkende hæler.10 år senere startet jeg å skrive i studentavisa Under Dusken og fabulerte etter hvert om å bli en kvinnelig versjon av Steinfeld i Russland. Eventuelt reise til krigsområder. Ja!

Drømmer er per definisjon ikke realistiske, og skal heller ikke være det.
Lyden av drømmer som knuses har en skjør metallisk klang som gir smak i munnen lenge etterpå. Det kan være den lett skjelvende skuffelsen og søkket i magen når drømmearbeidsgiveren ikke kaller deg inn til intervjurunde nummer to. Knuste drømmer er også det stive blikket på den tause mobilen tre dager etter at du møtte Drømmemannen (eller dama) på byen. Eller en 14-åring som har ventet hele dagen på å høre Justin Bieber og som så må reise hjem etter å ha hørt kun en sang. Felles for alle drømmer er at det suger når man blir skuffa, enten man er 14 eller 40.

Jeg har blitt mye mer forsiktig, men setter meg fortsatt i overkant fluffy og losamlende mål. Og går fortsatt på trynet . Sikkerhetsnettet er bare strammere. Jeg har aldri vært i Russland eller i krigsområder, men har litt makt da, jeg er med på å bestemme leggetid for en gutt på 9 måneder. Han smiler i søvne, så jeg er sikker på at han drømmer vakkert. Og en gang skal jeg fortelle han hvorfor det er så viktig å drømme svært også: «Drøm bare videre, du gutten min…»

Kanskje jeg viser han denne: 11 grunner til at det er viktig å drømme (Fra bloggen Lifehack, som jeg lot meg inspirere av i dette innlegget).

Fire grunner til å ansette en fersk mamma

I møte med NAV om foreldrepenger sist høst ble jeg skremt.
– Småbarnsforeldre er så mye borte fra jobb med syke barn. Du må nok regne med at det blir vaaan-ske-lig å få jobb etter permisjonen din!

Sa en veileder som skulle inspirere og motivere.

Sjukt. Jeg som trodde at folk som får barn også får arbeid. Eller gjør de det? Skal jeg kanskje bli økologisk mammablogger nå og bygge Taj Mahal og Sinsenkrysset til sønnen min av gulost og grovbrød og legge det i matpakka? Misforstå meg rett. Jeg beundrer virkelig de som lykkes med det. Det ligger bare ikke for meg, særlig siden jeg er ute av stand til å skjære rette skiver.

For å berolige en eventuell arbeidsgiver (og meg selv) har jeg funnet fire grunner til hvorfor også nybakte mammaer som meg bør få en jobb ved siden av verdens viktigste jobb som de allerede gjør.

  1. Jeg har lært meg nye ferdigheter. Til CV-en min kan jeg føye til:
    – Balansering av varer, baby og en en stor dobbel kaffe latte med hasselnøttsmak kokt på laktosefri melk inn og ut av bussen fra Skøyen til Jernbanetorget.
    – Grad i avansert søvnprogrammering og kognitiv stimulering fra Livets skole.
    – Eksamen på BI ved Executive master of management-programmet (i mangel på rotnorsk benevnelse) tre måneder inn i permisjonen.
  2. Jeg får gjort svært mye på kortere tid enn før. Lunsjmat er nå en luksusvare jeg har lært meg å fortære raskere enn du rekker å tenke kantine, og jeg behersker kunsten å spise med én finger mens jeg mater noen med den andre. Hvilket fører meg til punkt…
  3. Noe jeg også har blitt mye bedre på, er multitasking. Jeg vet at alle sier det. Jeg behersker bilderedigering i Photoshop CS5, eksamenslesing og støvsuging nesten samtidig med en baby i hus. Det er kjempeenkelt! (det kan i hvert fall være det). Ok, men viljen til å multitaske er i hvertfall større enn før (jeg tror egentlig ikke på det).
  4. Barnet har en far. Ja, tenk det. Han er til og med meget kompetent i farsrollen og fikser fint å være hjemme med sykt barn uten at jeg trenger å ringe hjem.

    Lesestund

    Ikke alltid like lett å få en liten til å sovne når boka er så spennende!

Bak fasaden du liksom.

Facebook er iscenesettelse. Jeg kan gå inn på profilen til noen og bli vitne til små og store forestillinger, stykket om de veloppdragne og kognitivt høyt utvikla barna, episoden om den hyperaktive dama som er så lite hjemme at hun aldri rekker å rydde fordi livet utenfor hjemmet er så actionfylt og tragedien om de som spiller ut scener fra et ulykkelig ekteskap gjennom å vise frem det motsatte. Alt kommuniserer.

I det siste har trenden blitt å vise frem rot. Rot hjemme symboliserer ikke det samme på Facebook som ellers. Ute er det noe vi er flaue over. Vi skal bare rydde først. Et bilde av et kjøkken på fjesboka hvor alt flyter viser derimot en familie som har prioriteringene i orden, kjærlighet fremfor kontroll, humor fremfor gledesløshet og lite selvhøytidelighet istedenfor fasadeklatting. Se så modig jeg er som tør å dele det rotete kjøkkenet mitt! Se! Jeg er ikke så vellykka som du tror!

Baguett med ost og skinke

Sånn ser alle frokostene mine ut.

En enkel måte å vise frem hva som foregår #bakfasaden uten å egentlig vise frem noe som helst. Et innlegg om møkk skriker: ”Se hvor kul og avslappa jeg er som tør å vise frem denne siden ved meg selv”. Ofte er innlegget pakket inn i noe annet, smil og latter og varme boller i ovnen. Det ufarliggjør det hele. Same shit, new wrapping.

Mens den virkelige møkka er det svært få som har mot nok til å vise frem. Jeg tviler på at innlegg om den sjette dagen på fylla, TV-en som barnevakt i tre timer og at man ikke orker å besøke sin egen halvt demente mor får like mye oppmerksomhet og heiende kommentarer. Tenkt situasjon: ” Mamma er syk. Jeg har ikke besøkt henne på to år og er ikke spesielt glad i henne heller” #bakfasaden. Eller ”jeg liker ikke mitt eget barn. Hun bare griner hele tida og jeg skulle gjerne byttet henne i en Golden Retriever. Småbarnstida suger. ” «Underlivssopp? Ikke nå igjen??!» DET er ekte hverdagsliv.

Enda det er slike oppdateringer som virkelig går bakfasaden, skraper vekk fernisset og representerer noe større enn #prosjektperfektuperfekt. Selv fotballfrue med sin stivpynta stue er ærligere enn de som slenger på et bilde av et rotete rom og kaller det #hverdagsliv. For det er en så mikroskopisk liten del av det som utgjør et hverdagsliv.

Jeg etterlyser de uverdige følelsene, de som ingen tør å vedkjenne seg og de som bare er. Ikke om innlegg som viser frem deg selv som offer, men deg selv som den fæle personen som gjør andre til offer. Jeg håper at den nye trenden er første skritt i den retningen. Inntil noen tør å dele betroelser om skitne sjeler som er vanskeligere å like er vi ganske langt fra å realisere #prosjektuperfekt. Gi meg heller flere av de skamfulle, kaotiske menneskesinnene.

Heia meg!

–       Talk themselves down? Why on earth would ANYONE do that?
Hun spyttet det nesten ut. Sui, fotograf, karateinstruktør, bred beinstilling og stor i kjeften. Jeg hadde fortalt henne om fenomenet ”Jantelov” og hvorfor nordmenn var så forsiktige med å snakke om egne prestasjoner. Hvorfor vi heller trakk i fra frem for å legge til. Sui forsto ikke konseptet. Og jo mer jeg forklarte, jo mer så jeg idiotien.

– Come on. You don´t ask for permission, you just take it, sa hun når jeg var for redd for å spørre fremmede om å få ta bilde av dem eller når jeg var alt for skandinavisk avventende og gikk glipp av endeløse Kodak-moments.

Så. Settingen. Vi var i New York. Jeg blir ikke helt ferdig med den byen. Etter litt over en uke med hylende sirener, strålende farger og et veritabelt sansefyrverkeri kom vi hjem til en by som var vel, litt daff. Ingen smil fra øre til øre på kafeen, de eneste som lo høyt på T-banen var utlendinger eller full ungdom, ingen fremmede spurte oss gledesstrålende om hvordan vi hadde det – og den første dagen følte jeg som jeg gikk inne i en grå firkant foret med bomull. Jeg lette etter fargeklatter, men så ingen.

Hvorfor er nordmenn så redde for å skille seg ut? Misunnelse har blitt brukt som forklaring. Vi misunner de som overpresterer, og må derfor finne fem feil. Jeg gjør det samme selv. Av og til kan jeg kjenne det lille stikket av misunnelse, og frosker kan kvekke til i munnen min: ” Hun er sikkert dødskjedelig. Eller… han har jo ikke noe liv ved siden av jobben”.

Jeg blir forferdelig flau over å innrømme at jeg har sånne tanker. Det er så lite… raust. I raushetens og heiagjengens tid er det i hvert fall ikke noe jeg vil sette på CV-en: ” god til å finne feil ved andre” og ”flink til å redusere andres prestasjoner”.

Så hvordan komme småligheten til livs? Jeg har startet med å heie på meg selv hver gang jeg gjør noe bra, istedenfor å være misfornøyd med ting jeg kunne gjort bedre. Samle på seire, ikke plukke opp nederlag. Bruke energien på å smile til meg selv i speilet, og notere at jeg tross alt blir penere av å glise enn å granske sinnarynka. Det er ikke det samme som å tenke positivt, heller «tenk større».

Jeg har tenkt over alle episodene hvor jeg har trukket meg av frykt for å være for mye av det ene eller det andre. Og motsatt, de gangene jeg har vunnet ved å tørre å ta et digert jafs av kaka og gutse. I min forrige jobb, søkte jeg etter fristen, ringte samme dag og fikk jobben på samme dag. Det var meg de ville ha. Jeg unner alle den opplevelsen av å snu et nei til et ja og få beskjeden etterpå: ”Det var aldri noen tvil om at vi skulle ha deg!”

Hadde jeg ikke tort å ta sjansen, hadde jeg heller ikke gått forbi køen av søkere (det var mange), men blitt stående og vente i en eller annen NAV- kø. På telefonen til sjefen min tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen ved å si: ” Så utrolig synd at fristen har gått ut, for jeg har akkurat rett kompetanse for denne jobben. Bare se på CV-en min”. Bam!

Hver dag prøver jeg å bli litt større. Både når det gjelder å ta plass med egne prosjekter, smile mer til fremmede eller dele mer av meg med andre. Jeg har begynt å laste opp flere bilder til Flickr, blogge oftere og jeg har startet så smått med å presentere meg selv på en mer positiv måte. Tenke stort. Tørre mer. For til slutt å gå i pluss. For hvorfor i huleste vil noen snakke seg selv ned? Det klarer jo andre fint, så ingen grunn til å bidra til det.