Den Store Barnehagen

Jeg har jobbet i barnehage. Noe som betyr at jeg har fått betalt for å skifte bleier, tvinge barn i søvn, lage mos av lapskaus og megle mellom hissigpropper på to år som slår hverandre til blods med legoklosser. Jeg har fått snørr servert, vasket av ryggbæsj og jeg kjenner alle karakterene i «Drømmehagen» og kan kle på en liten, slimete åme mens jeg stopper en annen fra å dra ut puppen min av genseren.Men jeg har også opplevd at fem stykker løper mot meg og roper «Tante Føjdis» og at alle barna sitter fjetret når jeg synger.

Med andre ord, ,jeg har hatt varierte arbeidsoppgaver og taklet mye rart i barnehage. Men voksne mennesker er jo ulike de også… Jeg skal nå foreta en analyse av likhetene mellom den lille barnehagen og den Store barnehagen. Og jeg vil beskrive tre av dem, IntimIrene, KoordinatorKari og KlåKåre. Det er flest kvinnenavn siden jeg har jobbet på flest kvinnedominerte arbeidsplasser, men det kan like gjerne være menn.Merk at dette innlegget er veldig satt på spissen.

La oss starte med IntimIrene. Bilde: pig- man

IntimIrene er kvinnfolket du unngår i gangen og i kantina hvis du har en jobb å gjøre. Hun stopper ofte i døra di for å slå av en prat, og det betyr at du etter 45 minutter får lyst til å slå henne i  hjel fordi hun deler så vilt og uhemmet av sitt liv.

Mannen hennes forstår henne ikke, sønnen har ADHD og hun liker egentlig ikke jobben sin noe særlig heller. Bikkja tok dessuten selvmord med å henge seg selv etter bikkjehalsbåndet i Rhododendroen.

Og alt dette forteller hun til deg. Dessuten har hun ofte kronisk stressnakke og mange  andre diffuse plager akkompagnert av et trist hundeblikk. Mot IntimIrene finnes ulike strategier. Når hun spør «Du har kanskje mye å gjøre», er svaret aldri «Det går fint», men et forebyggende angrep: snakk om deg selv.

Snakk så mye om deg selv at hun går lei og finner noen andre hun kan drive mot kanten av sammenbrudd. IntimIrene har nemlig ikke skjønt at man må begrense den verste selvmedlidenheten til psykologer og venner, men øser den ut på allslags tilfeldige ofre.

Og det verste er jo, man synes synd på henne. Det gjør vondt når andre har det vondt. Et naturlig instinkt er å ville hjelpe. Men du kan hjelpe henne bedre ved å henvise henne til bedriftspsykologen eller prøve å snakke om positive ting. Du skal jo dessuten jobbe også.

KoordinatorKari kan ligne på IntimIrene fordi hun snakker like mye, men ikke la deg lure. Det er nemlig det hun gjør, lurer deg. Hun har alltid en eller annen strålende idé hun vil dra deg med på, og det ender med at du gjør alt arbeidet. Typisk kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun er såkalt ildsjel, og synes kaker av syv sorter er en selvfølge før julebordet, før festen skal alle spille paintball og så «MÅ vi jo ha nachspiel og kle oss ut som nisser og starte nisseorkester, dere! Det blir såååå bra!!!»

Dagen julebordet skal arrangeres, har KoordinatorKari influensa eller har tatt ferie på Bahamas eller så holder hun på å starte lag til Sykle til jobben-aksjonen. Som strategi: Si bare nei. Ikke kanskje, eller at du skal tenke på det. Da har du det gående siden KK fort innlemmer deg i sin lite entusiastiske og overorganiserende gjeng.

Til sist, men ikke minst har vi KlåKåre. Denne mannen er ofte i midten av 40-åra, dusjer i Axe som om det var foryngende vann og takler svært dårlig likestilling og yngre kvinner i arbeidslivet. Hans mestringsmekanisme er å a) tafse ved enhver anledning og/eller b) komme med seksuelle bemerkninger så ofte sjansen byr seg.

Han ser helst at du går i skjørt fordi han mener «vi menn må ha noe pent å se på», trakasserer din thailandske kollega og intimsoner er for han et fremmedord. Jeg har faket brekninger og løpt på do for å komme meg unna KlåKåres tentakler. Etter noen måneder med hans upassende fremstøt var jeg også konstant kvalm. Jeg har ikke noen strategi mot han – og synes BI burde gitt meg et kurs på to vekttall.

Etter alle disse nødvendige leksjoner i menneskelig sinn og psyke, er jeg nå på en arbeidsplass som er forbløffende normal – og er særdeles takknemlig for det. Og jeg vet at mine erfaringer har gjort at jeg er i stand til å overleve det dersom bedriften skulle ansatte noen av typene over. Heldigvis har mine sjefer såpass velutviklet gangsyn at de nok ikke vil gjøre det. Noen andre som har lignende erfaringer?

At du ikke skammer deg?

Sjekker av og til bloggene til unge «rosabloggere». Må innrømme at det ikke er deres innlegg om trening, klær og sminke  jeg leser med størst interesse, men kommentarfeltet.

Innholdet er fascinerende – og samtidig frastøtende. Leserne lirer av seg gloser som ville gjort at Alice Cooper satte fugler og flaggermus i halsen for ikke å snakke om den gjengse bryggearbeider. To av dem som får mye pepper iblandet galle og sure oppstøt i kommentarfeltet,er Sophie Elise og Fotballfrue. Ja, de legger ut bilder av seg selv som ikke alltid viser like god dømmekraft, jeg tenker på Dolly Duck når jeg ser trutmunnene deres og hvis jeg var mor ville jeg nok bedt Sophie Elise utvise litt større blyghet pga alle mannsgrisene der ute som tenner på Lolitaer… men enkelte av kommentarene er så ondskapsfulle at jeg ikke skjønner hvordan disse bloggerne kommer seg gjennom dagene.

Så kan man si at de har fortjent det, siden de velger å eksponere seg selv på den måten de gjør, de er billige mediehorer og vil bare ha oppmerksomhet, god eller dårlig. Jeg er ikke enig i det.

For det første er de egentlig privatpersoner. De har ikke en hel skokk av kommunikasjonsrådgivere å rådføre seg med. Uansett hvor stor grad av eksponering de får og hvor proffe de blir, de vil alltid være privatpersoner som har krav på like mye respekt som deg og meg. Når skjermen legges ned, er de vanlige jenter.  For det andre er de dyktige på det de gjør. De har funnet ut hva som trigger leserne , og de bruker mye tid på å gi leserne innlegg med høy verdi. De har funnet en nisje i et arbeidsliv som har ulike nivåer av takhøyde for kvinner, og sprengt seg gjennom taket og laget mer takhøyde til andre som kommer etter dem. Og til det siste poenget, alle har vi dummet oss ut, lagt teite bilder på Facebook, tvitret noe vulgært og lavmåls, slettet ting og  angret oss. Disse har ikke samme grad av valgfrihet. Ja, de har valgt det, men nei, de er privatpersoner med et privatliv. De tjener kanskje penger på det, men når har høy inntekt vært et premiss for å aldri dumme seg ut?

Mange av innnleggene bærer preg av ren reklame(og da er det merket) , men du klistrer selv deg opp som reklameplakat for vennene dine hver gang du liker en reklame på Facebook. Denne reklamen er ikke merket. Og for min del er dette hakket mer irriterende siden jeg vil sjekke veggen i fred og ikke bli avbrutt av den endeløse liking av all verdens mulige drittprodukter fra folk som kanskje ikke er min referansegruppe.  Så tror du kanskje at jeg ligger med nesa dypt  i grusen av beundring for rosabloggerne? Nei. Det er flere ting jeg ikke liker.

Jeg reagerer på at Sophie Elise legger ut bilder som vekker assosiasjoner til Red Light District og barneprostituerte. Fotballfrue kan med fordel tone ned framvisningen av kroppen sin, fordi hun er med på å skape et ideal de fleste ikke kan oppnå ved normal trening og kosthold.

Begge bloggerne har et forbruk som setter store og dype økologiske fotavtrykk. Men de er ikke alene om det. De er imidlertid ofte alene når de leser kommentarer som skriker til dem at de er fordømt stygge horer og at de skal gå og henge seg. Og det unner jeg ingen. Sjikane er sjikane uansett hvem du er. Drittkasting er en stygg handling uavhengig av hvem man sikter på.

Miss Gonzo rider igjen

Hold hunden i bånd

Dette bildet tok jeg i Reykjavik høsten 2011 på en tur i parken under Nordic Music Days.

Helt siden jeg hadde min lille spalte og skrev artikler for et utelivsmagasin i Trondheim rundt år 2000 har jeg tenkt på å begynne å blogge.

I Trondheim skrev jeg under pseudonymet Miss Gonzo og i spalten tok jeg for meg temaer som fett hår, observasjoner av uteliv og  sjekking (som på O´Martins over svette pommes frites) og øvrige problemstillinger knyttet til å være ung og uetablert. Og det verste var at jeg hadde faste lesere. Spalten var et fint avbrekk fra livet som frilansjournalist hvor jeg måtte tenke på innsalg, alternative vinklinger, NFJs sine satser og fakturering.

Heldigvis samarbeidet jeg med en utrolig dyktig fotograf, så artiklene var lette å selge. Sissel Myklebust heter hun. Hjemmesiden hennes er under oppdatering, men jeg legger ut adressen så fort jeg har den. 

Jeg skriver fortsatt – og har valgt nicket «Dachsform» fordi jeg liker dachser. De er utholdende, små tøffinger som kan lukte seg fram til det meste. Og jeg liker også hunder generelt. De er lojale og sosiale flokkdyr. Jeg har god luktesans og tror man kan få til mer sammen med andre enn hvis man skal gjøre alt alene, så da er jeg vel et sosialt flokkdyr også. Stemmen min er jeg på sporet av. Kanskje kommer jeg til å bjeffe litt innimellom. Men …Vil dere høre på?