Indre skjønnhet du liksom

Ved siden av sofaen har jeg en stabel med Elle, Henne, Vogue og diverse andre mote – og skjønnhetsmagasiner. På annenhver side er det reklame for hvordan jeg kan bli litt penere, enda mer chic, hintet mer sexy, det er reklamer for produkter med en prislapp som tilsvarer et lite lands BNP, reklamer som vitner om store i-landsproblemer. Noen sa en gang at du aldri kan bli for rik eller tynn, det var selvfølgelig en kvinne.

Og mange trodde henne eller lever i hvert fall slik at det skulle tilsi at de gjør det. En annen kvinne sa til meg at «den kremen vi gjøre underverker for porene dine» , og selv om jeg ikke trodde at den kremen til 500 kroner kunne gjøre så veldig stor forskjell på trynet mitt, kjøpte jeg den fordi det jo kunne hende at jeg fikk strålende hud av den kremen alene, og da ville det være dumt å droppe den, for tenk om…Ja, jeg vet, jeg er lettlurt.

Utseendet mitt har vært en kilde til bekymring siden jeg først oppdaget Guttene. Den gang hadde jeg tannregulering, briller , guttesveis og -kropp og tynt, pistrete hår, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre med den saken. Og hver kveld drømte jeg om at jeg skulle bli pen. Søsteren min var og er pen, og jeg så jo at hun hadde det mye enklere, folk smilte til henne i butikken og menn snudde seg etter henne på gata. De pene jentene i korpset … folk var mye hyggeligere mot dem, også voksne mennesker som man skulle tro ikke dømte andre etter utseendet. De pene jentene funklet og strålte og hadde en skjønnhetsaura rundt seg som også førte til at de slapp billig unna det meste, det virket i hvert fall som de gjorde det.

I psykologien kalles det «the halo effect», man har en tendens til å tillegge vakre mennesker andre fordelaktige egenskaper også, mens «stygge» mennesker oftere blir tillagt negtive egenskaper. Denne tilbøyeligheten hos oss til å glorifisere skjønnhet blir ofte utnyttet på film på samme måte som man har et bilde av f.eks en horekunde som stygg, ekkel og slibrig. For pene menn kjøper vel ikke horer? Men utseendet mitt normaliserte seg da jeg skiftet fra ufikse briller til kontaktlinser, fjernet reguleringen, og huden min roet seg og ikke lenger var et bombekrater ble ting litt enklere. Og den nye tilværelsen er jo ikke noe man vil miste, når man først har opplevd å være usynlig.

image

Fra jeg begynte å tjene egne penger har en bokstavelig talt pen sum av dem gått med til å kjøpe produkter som alle lover meg at jeg skal bli yngre, vakrere, mer feminin. Jeg har kjøpt mye rart i årenes løp, farga linser(grønne), falske negler, shampoo til 500 spenn, underlagskremer, øyenskygger, rouge, lipgloss med og uten farge og med og uten plumpingeffekt, mascaraer og et lass med mer eller mindre håpløst stæsj.

Jeg har egentlig lyst til å hoppe av karusellen, bli uavhengig og kutte kraftig ned, men fortsetter likevel å fylle skapet med flakonger, krukker og andre plastdingser. Tror det er som å barbere leggene, hvis du først har begynt med det, må du bare fortsette for å ikke bli seende ut som en bavian med stikkende pels. Og enda er jeg ikke en av de verste, jeg har sett jenter med et skjønnhetsbudsjett på linje med kaviarbudsjettet til en russisk diktator. Og de er de som bekymrer seg mest for hvordan de ser ut.

Jeg vet ikke om jeg kommer til et poeng her snart. Kanskje det at med all tida damer, kvinner, jenter, babes bruker på utseendet og all energien som går med til å bekymre seg over rynker og ridebukselår – med all denne tiden og energien samlet kunne vi gjort en forskjell. Løst kreftgåten istedenfor å pumpe inn botox i panna. Tatt på oss flere lederjobber istedenfor og tatt over styrerommene istedenfor å la oss lede inn i skjønnhetssalonger og parfymerier.

Fått slutt på krig i verden, ikke startet en mot rumpene våre. Det hadde vel vært noe? All denne skrivingen foran skjerm har gitt meg tørr hud, så nå skal jeg gå og legge en fuktmaske. Men jeg tenker fortsatt på å bli mindre skjønnhetshysterisk. Æresord.