Stjålne øyeblikk – om å stjele tid, fra seg selv

Siemens fra 90-tallet, min aller første mobilmodell
Dette må være en av de schtøggeste mobilene dere noen gang har sett.

Da jeg var 24, skaffet jeg meg mobiltelefon, en Siemens som bokstavelig talt lignet stygt på modellen under.Da hadde vennene mine mast i flere måneder om at de aldri fikk tak i meg , og at jeg måtte til h… skaffe meg mobiltelefon. Hadde jeg ventet lenger kunne de slettet meg som venn på gamlemåten(dvs. før Facebook): man bare slutta å invitere utskuddet med på fest og unngikk vedkommende i studentkantina.

Så jeg skaffet meg en klumpete dings som gjorde meg varm i ørene etter fem minutter (maks samtaletid på studentbudsjett i 99, og fortsatt maks samtaletid for fattern, som tror mobilsamtaler fortsatt koster 5 kroner eller mer for minuttet) og som jeg til stadighet glemte igjen hjemme, uten at det gjorde at jeg følte meg naken og avkoblet fra menneskelig kontakt.

Og med tilgjengelighetens uutholdelige letthet begynte tyranniseringen. For plutselig kunne jeg få en mobilsamtale midt i kassakøen på Rimi, og det var jo stress.

På BI leste jeg «Øyeblikkets tyranni» av Thomas Hylland-Eriksen , en bok som kom ut i 2001 og som dreide seg om at vi måtte etterstrebe å ha «langsomme tid». Hylland-Eriksen var bekymret over alt stresset og jaget som fulgte med å være tilgjengelig hele tida, gjennom mobil og e-post og andre hjelpemidler som skulle være tidsbesparende.

Og dette var før vi hadde mobiler som var smartere enn oss selv, så dere kan bare tenke dere hvor bekymra han er NÅ. Nå er selv Hylland-Eriksen på Facebook. Jeg tror ikke han tør å være på Twitter – og det er kanskje like greit, for det finnes grenser for hvor ofte verden orker å utsettes for Thomas sin stadige rikssynsing. Han ville tvitret som en snusfornuftig og slitsom variant av @orjas.

Magisk krok_1
Bilde av super krok jeg har brukt for å fiske dorske torsker. Null mobildekning, kun lyd av kasting og måker. Def. på langsom tid.

De siste årene er mange blitt mer og mer opptatt av tid som et luksusgodet som man ikke deler  med hvem som helst. «Du må ikke sløse bort tiden». «Det er bortkastet tid». «Jeg hater tidstyver». Alle uttrykkene beskriver tid som en størrelse, noe konkret som et stykke Jarlsbergost som kan kastes eller kuttes biter av. Ost er ost, og tid er tid.

Vi samles i krokene for å sukke og himle med øynene over hun/han ene kollegaen som «ikke respekterer andres tid » og vi går på kurs i GTD – eller Get Things Done.

Tid er dyrebart – og tid er noe som kan tas fra oss dersom vi ikke passer på de usle minuttene og sekundene vi får utdelt i løpet av et usselt, gjennomsnittlig liv. For tenk om vi kastet bort tid som kunne vært brukt på å fikse klimaproblemene?

Her bruker venninna mi Sissel tida på noe fornuftig; hun klemmer et tre ute i naturen mens hun får frisk luft.
Her bruker venninna mi Sissel tida på noe fornuftig; hun klemmer et tre ute i naturen mens hun får frisk luft.