Nå bare sier jeg noe

– Du bør jo helst ha noe smart eller fornuftig å si også! Ellers er det jo ingen vits! Utsagnet kom fra en bekjent. Vi hadde metasnakket i 10 fulle minutter om å være på Twitter og i andre sosiale medier. Han hadde fortalt om sine venner som jobbet med kommunikasjon, flere av dem tydeligvis på høyt nivå, det var webrådgivere med ekstensiv HTML og CSSkunnskap og sans og hjerter i brann for strategisk innholdsanalyse og suverent engasjement for innovative løsninger og senior rådgiver ditt og senior datt.

Han holdt et lite foredrag om at mange av dem var aktive på Twitter en stund, men at de etterhvert mistet interessen fordi de ikke fikk noe utbytte av det. Han hisset seg nesten litt opp over all denne tantinga og fjasinga som foregikk: Det skjedde jo så mye tull på Twitter! Ingen substans, bare masse pjatt. Folk bare lirte av seg…ræl. (for en gjeng med tapere! De må jo ha #fritidsproblemer)Fermata = holde tonen, pause

Jeg holdt kjeft og nikket fordi jeg var sliten i hodet etter et langt fagseminar.  Egentlig ville jeg ha en samtale som fløt , at den kunne strømme like lett ut som vinen fra flaska på bordet, ikke en diskusjon som hakket avgårde og hvor jeg følte at jeg måtte forsvare meg. Jeg holdt meg fast i et alt for fullt vinglass(det eneste den kvelden) mens selvtilliten krenget faretruende.

Og jeg kom på at jeg var taus på Twitter i ett og et halvt år fordi jeg ikke torde å tvitre noe som helst, fordi jeg ikke trodde at det jeg kom opp med var #nyttig #faglig eller #fornuftig  eller #morsomt nok for andre. Og at det er grunnen til at jeg fortsatt holder kjeft i enkelte samtaler hvor fagkompetansen er på Berkeley- nivå.

Men så tok jeg sjansen på å være meg selv, bedrive litt mindre selvsensur og slutte med lurkinga. Ifølge Petter Bae Brandtzæg (  kan Twitterbrukere deles inn i fem grupper:1) Sosialisering 2) Lurkere 3)Sporadiske 4) Diskusjon og 5) Avanserte. Jeg vet ikke helt hvor jeg passer inn i kategoriene over, men jeg tror ikke lenger jeg bedriver utstrakt lurking. Han heter forresten @PetterBB på Twitter hvis du vil følge han.

Jeg er forresten ikke Twitter. Men det fins over 1000 andre grunner til at jeg deler på Twitter, og dette er noen av dem: slagverkere, solospillere, de som stemmer rødt, de som hører stemmer, jenter som elsker sko, jenter som elsker traktorsko og jentene som går i dem, de som jobber i offentlig sektor eller privat sektor, de som jobber med seg selv, gul, grønn eller lilla sektor, folk som ofte tuller og folk med depresjon…Og før du får en viss Coca Cola – reklame på hjernen, jeg tror jeg runder av denne beskrivelsen av de jeg følger og de som følger meg tilbake og de som avfølger meg på Twitter.

Det er folka som er de viktigste grunnene til at jeg deler, diskuterer og legger ut i det vide og breie, noe smart, noe ikke fullt så smart. Mine betraktninger blir uinteressante hvis jeg ikke får  brynt dem opp mot andres betraktninger. De er dessuten ikke 100 % mine heller, men noe jeg har lest eller hørt. Å ha som mål å si noe smart eller fornuftig i alle samtaler vil jeg sammenligne med en mutters hjemme-alenefest. Du kommer jo ikke akkurat på så kreativt, underfundig eller innovativt å si når du snakker til speilet. Og hvis du stirrer akkurat for lenge inn i det, begynner ansiktet ditt å falle fra hverandre og du ser rar ut. Og vennen min, du kan BLI sånn.Selvopptatt kalles det. Jeg prøver å unngå å bli det, fordi jeg ikke er så begeistra for andre som gir uttrykk for å være det.

Jeg har en tendens til å enten kjede meg eller føle meg dum og liten sammen med folk som bare sier dønn smarte og gjennomtenkte ting og som skal ha siste ord i enhver samtale. Jeg synes ikke det er noe godt utgangspunkt for en god samtale. Det er jo det vi alle vil ha, er det ikke? Rekk opp hånda alle som er i mot den gode samtalen( oi, nå ble det stille).

PS :I ettertid har jeg funnet ut at denne fyren faktisk er hyggelig. Men det fant jeg først ut når jeg la ned guarden. Og da gjorde han det også.