Du strekker dessverre ikke helt til akkurat nå

Den siste måneden har jeg hørt flere i min omgangskrets sukke over den store Overgangen: «Ja, du vet, for meg tok det flere dager før jeg var ute av feriemodusen. Det er skikkelig hardt å gå på jobb, særlig når det er så fint vær! » Noen sier med dårlig skjult skjult stolthet at de nå har besvart alle 150 mailene som lå og ventet på dem i innboksen da de kom tilbake igjen på jobb.  Andre igjen jubler på Facebook:» Work, sweet work» «, «Koser meg med jordbær sammen med dyktige og inspirerende kolleger hos Superspennende Selskap!» og » Jeg hjærter jobben min».

På LinkedIN har jeg mennesker i nettverket mitt som har mastergrad, er etablert med husbanklån og fast jobb og sepia profilbilde med dramatisk svart bakgrunn og 10 anbefalinger. Og noen av dem har så vidt fylt 30!  Alt dette, alle disse oppdateringene, alle disse vitnemålene på vellykkethet gjør meg litt svett.

Og jeg begynner å kjenne igjen og dyrke følelsen av at jeg er et barn som ikke rekker opp til en grå blyantstreken langt der oppe på en vegg. Enda jeg strekker meg alt jeg kan. For jeg har ikke jobb akkurat nå. Og den statusen gjør at jeg av og til kan føle meg utilstrekkelig.

-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!
-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!

Status: jobbsøkende
Jeg er fullt klar over at flere har det verre enn meg. Det er mange der ute i Norge og resten av Europa som er enten i periferien av eller helt utenfor arbeidslivet, noen av dem har vært det i flere år. Enkelte av dem er i ferd med å kjempe seg tilbake. En av dem er @maritabaluba med bloggen «Se hun snakker».  Hun heier jeg veldig på. Hun skriver dessuten helt fabelaktig bra. Både de menneskene som står på og ikke gir opp og de menneskene som det av og til blir for mye for, heier jeg på, både i det stille og mer høylytt.

Jeg har venner som er uføretrygda og slåss mot kronisk sykdom og svigerforeldre fra helvete. De heier jeg på også. For det letteste i verden er å heie på andre. Klappe venninner på skuldra og si:» Men du er jo så flink». For så å smile når noen returnerer komplimentet ditt og sier at de trenger deg, at du er viktig for dem.

Nikke bekreftende når noen sier at » Dette. Dette ordner seg. Det bare VET jeg». Jeg strekker smilet så langt og så bredt jeg bare klarer, men ikke langt nok til at det alltid omfavner kjæresten og de beste vennene mine. Og definitivt ikke langt nok inn til at det omfavner meg selv.

For en som kaller seg kommunikasjonsrådgiver burde dette være enkelt. Det burde være lett som et lavkarbokakestykke å skrive kreative søknader som danker ut 200 andre, bruke nettverket – få jobb i en ideell organisasjon og legge opp en strategi i sosiale medier. Alt dette mens jeg blogger tre ganger om dagen om sosiale medietrender, #treningsuka og er ærlig om egen iboende sårbarhet og hvor viktig det er å se andre. By på meg selv.

Til å begynne med var jeg skeptisk til å skaffe meg et publikum for noe som er så viktig for meg som å skaffe meg en ny jobb. Fordi et publikum, selv om det bare er to stykker, forventer. Respons forplikter. Folk blir så skuffa på mine vegne når jeg blir innstilt som nummer to. Igjen. «Det var veldig jevnt, men… Du rakk dessverre ikke helt opp». Jeg strakk ikke til.

Konvolutter fra Norwegian Design
Hvordan jeg innbiller meg at folk reagerer på nytt fra den spennende føljetongen «Frøydis søker jobb». Konvolutt én: innkalling. Konvolutt to: Gikk ikke videre.

Cecilie Thunem-Saanum har skrevet et innlegg om hvor lett det er å måle seg med andre og føle seg utilstrekkelig og om å dyrke frem det beste i  deg i innlegget : Om papp og porselen. Ordene hennes ga meg masse inspirasjon, og jeg synes derfor flere burde lese det.

Forteller deg om meg selv.  Men ja. Hva synes jeg er krevende? Det hender jeg sliter litt i intervjuer. Oppfordringen: «Så. Ja. Fortell om deg selv, da!» gjør at jeg låser meg litt.

Jeg husker spesielt ett jobbintervju hvor jeg var helt ute og syklet, og hvor jeg ga både for lite, for mye og totalt irrelevant informasjon i løpet av 1 time: Ja, eeeeeh, hva skal jeg si? Jeg er jo korpsjente, da! Og skilsmissebarn. Og jeg fikk ikke studert så mye oppe i Trondheim, for det var så mye artigere å jobbe og skrive. Jaaaah. Det var gøy, altså. (Blablablabla. Hold kjeft! Idiot. Idiot! Hvorfor sa du det? Og du kaller deg kommunikasjonsrådgiver? God på muntlig kommunikasjon? Ja, særlig! )

Mine tidligere sjefer sier at jeg er så god på å løfte frem andre, at jeg er veldig samarbeidsvillig og har stor stå – på – vilje. Trauste, fine egenskaper som dessverre ikke ser like sexy ut på en CV.  Så jeg har fundert litt. Burde jeg sprette opp fra stolen og ta intervjuerne i hendene? Tegne smilefjes og tankebobler på et medbrakt A3-ark? (Jeg er jo kreativ også, men det er jo noe alle sier at de er, så det kan jeg ihvertfall ikke si).

Noen ganger har mine jobbintervjuer, som regel de viktigste, resultert i babling, formålsløs veiving med armer og bein og en rekke øøøøøh-er. En gang fikk jeg denne tilbakemeldingen: «Vi fikk et helt annet inntrykk av deg på andregangsintervjuet, for da virket du mye mer SAMLET». Det sier jo litt.

Men. Det hender at jeg er usikker på hvordan jeg skal klare å samle meg nok til at jeg går forbi de 100 andre og blir nummer én og ikke hun som nok en gang ble slått på målstreken. Jeg jobber med saken.