Sparket bak av en drittunge

Skulle ønske at jeg var en arbeidsledig 24-åring. Det vil kanskje provosere noen som er i den aldersgruppa. Bidra til å gjøre noen generasjon Y-ere enda mer ulykkelige og tynget av alvor. De er jo så triste alle sammen i den generasjonen.

Jobbsøkesytinga er definitivt usvelgelig dersom jeg maler det i krigsstyper over en Dagbladside og presenterer det for en gjennomsnittsungdom i Tyskland: arbeidssøkende norsk kvinne (37) med utdannelse og over fem års erfaring fra kommunikasjon og jounalistikk søker jobb i et arbeidsmarked med 3.3 prosent arbeidsledighet. Oddsene er ikke akkurat mot meg i europeisk sammenheng.

Jeg ønsker ikke at jeg var 13 år yngre. Fordelene ved å ha tippet 35 + kan summeres opp i ett ord: Alder. Alder gjør at menn over midtlivskrisa ikke lenger klapper meg på hodet, verken verbalt eller bokstavelig, eller prøver å fyre meg opp ved å si at jeg er søt. For da spenner jeg bekymringsrynken ekstra hardt og snakker pedagogisk langsomt. Og jeg bryr meg ikke om jeg ser stygg ut heller. Alder gjør at jeg kan gå inn i et rom og få  oppmerksomhet for det jeg sier og ikke det jeg har på meg. Det hender til og med at enkelte tror jeg har peiling når jeg hever stemmen. Det blir av og til helt stille når jeg snakker. Det er en god følelse for en som vokste opp med å hviske lavest i alle samtaler, stå ytterst i alle hjørner og bli valgt sist i gymmen.

Nei. Jeg vil ha den alderen jeg har. Jeg vil ha erfaringen min og vissheten om at jeg havner på rett kjøl selv om livet mitt roterer rundt i 360 graders vinkel og flipper vertikalt. Men. Jeg ønsker er at min indre 24-åring kommer og sparker meg bak. Jeg vil at hun skal etterlate seg et saftig fotavtrykk på min høyre rumpeball, og ikke la seg stoppe av at pekefingeren til min indre knirkende kjerring stikker henne i brystet.

Da jeg var 24 var jeg ganske modig. Pippis fletter svingte som et mentalt bilde i underbevisstheten mens jeg snurra telefonledningen rundt pekefingeren og snakket rolig med vaktsjefene i ulike aviser: «Hør her. Jeg har skrevet en artikkel om Rockeband X. De kommer fra Tønsberg. En kjempeflink fotograf som heter Sissel har tatt bilder. Kan jeg få en helside. Jeg vil ha 1500 kr. Jeg mailer deg artikkelen nå. OK? FINT!»

Som 24-åring var jeg innimellom takene av dyp eksistensiell usikkerhet en irriterende, sta, utålmodig og ekstremt målbevisst liten drittunge. Dette selvbildet svingte jo litt, men som underbetalt frilanser måtte jeg jo bare selge de bæra jeg hadde, eller i dette tilfellet: orda. Da nyttet det ikke å være redd for å prøve, teste ut, eksperimentere. Kort sagt: være kreativ. Tørre å gå på snørra. For det gjorde jeg jo mange ganger,spesielt før jeg hadde lært meg arbeidslivet for dummies.

Særlig husker jeg en e-post skrevet i CAPS-LOCK og sendt avgårde i skingrende affekt. Avsender: en kvinnelig magasinredaktør som kan skremme vannet av  de våte ørene til allverdens små, irriterende snørrunger(Nei, det var ikke Ellen Arnstad). Mottaker var selvsagt meg. Jeg hadde sendt en av Norges mest opptatte redaktører en lang, enerhverende selvopptatt mail og bedt om stiltips for å bli tatt mer seriøst som kvinnelig journalist. For det mente jeg at hun sikkert ville ta seg tid til. Herregud. Skam.

Med årene fikk jeg mer erfaring. Og med erfaring ble foten-i-døra til føtter-som-går-stille-i-dørene. Til erfaringsbasert ydmykhet la jeg etterhvert, som jeg jobba litt mer, møtte flere mennesker, leste og lærte og trodde jeg skulle bli klok som 7.frøken i huset…En følelse av utilstrekkelighet. Og til utilstrekkelighet la jeg til et eget forventningspress om at det jeg produserte måtte være «bra nok» før jeg la det ut, trykket på «Send»-knappen, lastet opp bildet. Gjerne så bra som overhode mulig på første forsøk. Helst perfekt. Som om det finnes.

En uheldig konsekvens av denne forsiktigheten: å la være å søke på jobber hvor jeg ikke matcher minst 8 av 10 kriterier. Enkelte kaller det å «være jente», men jeg synes beskrivelsen blir for lite dekkende, all den tid det finnes en samling med kvinner med mer bein og brusk i nesa enn medlemsmassen i Norsk Bokseforbund. Les forresten denne om du ikke føler at du har så altfor mange bein i nesa: 7 Secrets Of Super-Productive Female Entrepreneurs

Jeg møtte nylig @frkvivi, ei jente med veldefinert nesebeinstruktur, og hun sa noe klokt: «Du kan ikke la være å søke på jobber fordi du tror du ikke matcher stillingsbeskrivelsen. For tenk om du er akkurat den personen de trenger!» Ja. Tenk om. Tenk om de liker meg? Som et eksperiment har jeg bestemt meg for å slutte med å være redd for å dumme meg ut. Første tegn på risikoatferd: å publisere et innlegg som ikke har blitt drøvtygd i fire timer av en gammelklok ku, men spyttet ut etter en time av en skamløs kalv.

Fordi jeg har innsett at målet er det viktigste. Og det er at jeg etterhvert skal finne drømmejobben og kolleger som vil drømme og levere sammen med meg, og jeg har innsett at det går gjennom prøving og feiling og å våge å være synlig med all min menneskelige middelmådighet. Så. Her er jeg. Her er min LinkedIN-profil.  Den er ikke helt ferdig, så kom gjerne med tips om forbedringer.

Nå har jeg skikkelig vondt i rumpa. Men jeg tror det er verdt det.