Overlevelsesguide for jobbsøkende

Lurer du på hvordan det føles å gå fra dager med høyt tempo, sosiale kolleger og en fullstappa kalender til det motsatte? Det vet jeg. Jeg kom meg videre.

Jeg søker jobb for første gang på flere år. På veien har jeg gått igjennom flere faser. I sluttspurten av min siste jobb som kommunikasjonsrådgiver var selvtilliten på topp, jeg søkte jobber i en vill fart og sprintet av gårde på intervjuer samtidig som jeg ryddet på eget fysisk og elektronisk skrivebord og tok behersket farvel med kolleger. Ok, noen farvelseanser var litt emosjonelle, men det var fordi vi likte hverandre så godt på kontoret.  Du blir fort begeistra for mennesker du ser fem dager i uka og som du deler arbeidsoppgaver, kaffekopper og fredagsvitser med.

Stillstand. Etter siste arbeidsdag i slutten av juni gikk også jeg inn en slags feriefase og søkte litt færre jobber. Jeg hadde samlet opp en del plusstid, som det heter når man er så glad i jobben sin at man glemmer å se på klokka og hamrer på tastaturet lenge etter at Kiwi har stengt. Og Norge stopper jo som kjent i juli. Jeg tror også sjefene tok konsekvensen av det utradisjonelt fine været og bevilget seg og sine litt mer fri.

Gjennom veggen. Juli rant over i august, som så traff september. Og jeg møtte en imaginær vegg. Fram til slutten av september hadde jeg produsert søknader som en robot. Venner kommenterte det, sa at ”Men det er jo ikke deg som har skrevet dette, Frøydis? Det er jo helt upersonlig”.

Siden jeg var ganske sikker på at andre uten jobb også har kjent på resignasjon, skrev jeg to innlegg. Det ene innlegget; Du strekker ikke helt til akkurat nå (kunstpause) var så tårevått at bokstavene nesten skled av skjermen, i det andre innlegget; Sparket bak av en drittunge , hadde jeg tørket tårene. Altså, jeg HYLGREIN ikke. Men jeg sutret en del.

Heldigvis kom jeg meg gjennom veggen og ut på den andre sida. Og det kan du også, dersom du nå er i nedtrykt, forvirra eller forvilla modus. Jeg har oppsummert overlevelsesguiden i fem punkter, det er ikke sikkert de funker for deg, men kanskje de funker dersom du er litt lik meg?  Det vil si… er du sosial, glad i et minimum av forutsigbarhet og gjør jobbsøkestatusen deg relativt usikker på deg selv innimellom? For å ikke si kjempefrustrert? Panikkslagen? Ta det med ro. Du dør ikke.

1)Treff folk 
Det første jeg merket at jeg savnet som jobbsøkende var det sosiale. Ingen renner ned døra på hjemmekontoret. Et generelt råd når du går igjennom en stressende periode av livet ditt er å pleie nære relasjoner, og bruke litt mindre tid på de perifere. Jeg valgte å tilbringe mest tid med nære venner. Det funker også veldig godt å gjøre noe for andre, som å hjelpe noen å flytte, handle inn mat eller … egentlig hva som helst.

For all del, ikke slutt å mingle på større arrangementer hvis du elsker det, men du kan f.eks ta med en kompis. Og hvis du har muligheten, finn en mentor, coach eller psykolog som kan være din mentale søppelbøtte når hodet ditt er fullt. Det kan være tøft å søke jobb. Snakk med noen. Våg å vise deg sårbar, det kan til og med hende det hjelper andre.
Og venner kan av og til være like viktige som en psykolog, viste en undersøkelse Mental Helse gjorde blant sine 850 medlemmer (lenke til artikkel i Dagsavisen).

2)Ha en plan og følg den
På jobb har jeg hatt milepælsplaner, ukeplaner, årshjul og utgivelsesfrister å spikre, møter å booke og busser å rekke. Som jobbsøkende forsvant alt dette. Det høres jo deilig ut, ikke saKeep calm and imagine (bilde hentet fra 9gag.com)nt? Sove lenge. Slappe av og se på formiddags-TV? Feil. For det er nå du må tenke sjæl. Men det er heller ikke umulig dersom du er normalt voksen og ansvarsfull.

Jeg prøver å stå opp klokka sju uansett, og å kjøre de samme rutinene nå som da jeg hadde jobb: lese avisa, spise en god frokost og kysse kjæresten før han går. Altså, klininga er ikke rutinemessig. Klokka 8 – 9 sitter jeg ved Mac-en, enten hjemme eller på kafé. Og jeg har en plan med ting jeg skal ha gjort den dagen. Selv er jeg et listemenneske og bruker både Evernote og fysiske ark. Det viktigste er å kunne huke av. Og så passer jeg på å ikke fylle planen for full. Du kan jo starte med å følge Morten Røvik på Twitter, han vet et og annet om å få ting gjort.

3) Dra og tren
Da jeg ble arbeidsledig (kom igjen, la oss bruke det skumle ordet) var jeg fast bestemt på å ikke gro fast i sofaputene med Dr. Phil som terapeutisk selskap.  Når øynene mine er tørre p.g.a. overdreven skjermfiksering, hjertet er på vei opp i halsen p.g.a for mye koffein eller jeg rett og slett er lei, river jeg opp rumpa fra stolen og går en tur. Eller løper en kjapp tur på tredemølla.

Du kan banne på at det er dager hvor jeg føler meg for slapp i fisken for Gasellesenteret SATS Sjølyst, men jeg drar dit likevel. Etterpå føler jeg meg sterk, ganske stolt og nesten klar for å slåss med en bjørn. Og det er viktig å føle seg litt ok hvis du skulle bli én av tolv av hundrefemti som er kalt inn på jobbintervju. Eller en av 70. Det er dessuten 1000 ting å huske på under selve intervjuet. Du skal være ydmyk, men ikke tafatt. Lyttende, men ikke passiv. Og du bør vise motivasjon for jobben, men ikke utsondre desperasjon. Du skjønner nok at det krever fokus.

4)Gjør noe helt annet
Jeg er heldig. På fritida spiller jeg klarinett i et amatørorkester og sitter i et styre hvor jeg får lov til å sysle med nettsida til orkesteret, Facebookarrangementer og lage informasjonsmateriell. Jeg er også forelsket i kameraet mitt og knipser bilder så ofte jeg kan. Og det er godt å ha noe annet å tenke på.

5)Vær snill mot deg selv
Ok, dette punktet er et lite unntak fra de andre punktene. Det er nemlig lov å ha en dårlig dag på jobben som jobbsøkende. Du kan forsove deg, gjøre et intervju du skjemmes over, skrive en elendig søknad som ser ut som den har gått igjennom Google Translate og av og til er sofaen og potetgullposen dine beste venner. Du har sikkert hørt det før: bare ikke la det strekke seg over uker. Prøv punkt 1, 3 og 5 hvis det butter. Hva enn du gjør, ikke rykk tilbake til start. Ring heller en venn. Og send meg en DM på @Dachsform hvis du trenger å snakke med noen.

Hva liker du å gjøre?

– Hva gjør du da? En venninne av meg krymper seg når hun får det spørsmålet, fordi det er ensbetydende med hva hun jobber med. Og hun jobber ikke, fordi det er litt vanskelig å kombinere med en kronisk immunsviktsykdom som gjør at hun får de fleste infeksjoner det går an å få (det er ikke HIV eller AIDS).

Når hun møter nye mennesker, spør hun derfor hva de LIKER å gjøre. Hva synes du er gøy å gjøre på fritida? Hva  gir deg kick? Spør hun. Og hun spør alt fra kassadama på Rema til den dresskledde mannen i heisen, fordi hun er nysgjerrig på folk og hva som driver dem. Det hender at noen av dem kvepper litt. Men de fleste lyser opp når de får dette spørsmålet. Selv om de ikke vil svare med en gang.

Det er uventet. Man forventer jo ikke å spurt om DET! Hva liker du å gjøre, liksom? Og hun gir seg ikke heller, men fortsetter å spørre. Så kommer svar fra stive og stramme Birken-bein om at de liker å legge puslespill, damer på 45 i Foreldregruppa innrømmer at de har en svakhet for pistolskyting og glamourmodellen drar fram bildene av Ulvehunden som hun går på topptur sammen med. Folk kan ofte overraske deg hvis du stiller litt annerledes spørsmål.

– Jeg henger jo ikke med deg fordi du er en sånn hot shot kommunikasjonsrådgiver, men fordi du er deg! Dessuten er ofte sånne rådgivere litt skumle og ekle og klarer ikke å snakke om annet enn dritkjedelige fagting. Æsj! Sa en venninne av meg bombastisk da jeg snufset på telefonen over hvor mislykka jeg var som menneske fordi jeg var a-a-a-arbeidsledig.  Gode venner vet akkurat hva de skal si.

Jeg tror flere jobbsøkere har vært akkurat der en gang, i hvert fall hvis de ikke hopper rett over til nye og spennende  muligheter. Det har jeg som regel gjort også. Mellom jobber oppstår det ofte et vakuum. Det kan føles som om være i limbo hvis du ikke bestemmer deg for å bruke tida godt, som det heter. Du må opp og få noe ut av dagen! Opp og hopp! Og det gjør jeg stort sett kl. sju, om enn noe motvillig.

Så kom jeg på at jeg har hatt få 9-4- jobber i ordets rette betydning, men mange ganger hvor jeg har jobbet skift, vært frilanser, brukt kvelder og helger og alle mulige varianter av ukurante arbeidstider for å jobbe med kommunikasjon i tillegg til den såkalte kjernetida.

Deretter husket jeg at jeg kjenner mange som ikke passer inn i A4-malen, og at jeg elsker dem for dette. Også. Jeg kjenner en del som passer inn, og er veldig glad i dem også. Så snudde jeg meg rundt og innså at det fantes en verden utenfor det blonde hodet mitt som ikke består av webstatistikk, photoshopping og leveranser (som bare er et fancy ord for å levere det du skal, helst innen fristen).Og det demret for meg at jeg måtte leve litt også innimellom.

Og så kom jeg på at de fleste er mer enn en tittel, et ansettelsesforhold eller en fagspesialisering. Venninnen min følger opp barna sine til tross for uforutsigbar sykdom, har verdens råeste latter, de beste historiene, kan lage kunst som overgår de flestes begreper, tenker så langt utenfor boksen at det ikke lenger er en boks og gir klemmer som varer i flere dager etter at du fikk dem. Slå den.

Voksenopplæring i korps

Det startet med et stykke plast fra Yamaha.  Jeg blåste i det, og det ble lyd. Og jeg så at verden var vakker og god. I det minste ble lydbildet forskjønnet da jeg etter flere års fomling lærte å skape klang. Så tok det ytterligere et par år før jeg var i nærheten av å begripe fenomenet samklang, å få til godlyd sammen med andre.

Med inntreden i korps åpner det seg en skinnende ny verden av instrumentrelatert utstyr foreldrene dine må kjøpe inn, sjargong du må lære deg og fysiologiske reaksjoner du vil unngå, som f.eks hjertebank og bevrende leppe på både deg og bestemor før du skal spille solo i gymsalen.

Spiller du i skolekorps, som de fleste små Tine Thing Helseth-er starter med, må du igjennom en obligatorisk periode med pussing av medaljer og spankulering i otta til mer eller mindre taktfaste slag fra skarptromma. Også kalt djevelens instrument. Jeg forlot korpsverdenen en lang periode, men abstinensene etter å kjenne smaken av tre under tenna og være omgitt av lyd rundt ørene ble for sterk, så jeg begynte igjen, i Vestre Aker Musikkorps. Et korps som ikke marsjerer. Ja, det finnes. Et sant konseptbrudd.

Jeg stilte et spørsmål på Twitter: – Hva er det første du tenker på når du hører ordet korps? Tusen, tusen takk for alle svarene. Jeg visste ikke på forhånd at alle innspillene ville gi inspirasjon til å blogge om korps. ikke overraskende dukket 17.mai, skarptromme, marsjer opp i feeden, sammen med orps og band camp. Tuba dukket opp påfallende mange ganger. Og messing. Som treblåser må jeg jo bare godta dette. Selv om jeg synes det er rart.

Mitt kjære korps Vestre Aker Musikkorps har marsjert én gang. På Operataket. Det skjedde under Ultimafestivalen, og vi spilte et stykke av Cage som ikke så veldig mange i publikum forsto noe av, men de klappet og smilte likevel, som jo publikum ofte gjør for korps. Siden vi er et voksenkorps, fremkalte konserten vår kun moderate reaksjoner. For korps med barn i skriker de i tillegg: ”Hurra!!! Så flinke dere var!” . Under finner du et bilde av et korps som marsjerer.

Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille.
Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille. Messingblåseren er sentralt plassert.

Det er ikke til å stikke under en tuba at ikke alle elsker korps.

Black Debbath synger b.l.a. om å la ungene slippe korps:

Kjære mamma, la meg slippe korps. Jeg vil mye heller dø. Ikke tving meg til å gå i tog. Ikke la min sjel forblø.

En korpshater assosierer følgende med korps: Et korps er sammensatt av en masse. Denne består av uniformer som flytter hendene og føttene samtidig, dvs. de marsjerer. Synkroniseringen av armer, føtter, hender, fingre og lepper er så krevende at det ofte blir til at de mannlige medlemmene i korpset må konsentrere seg om å gjøre én ting av gangen. Det låter derfor ofte litt surt av en slik trampende masse. Men det gjør da ingenting, for…

Korpset er uansett bare ute og lufter unotene sine én gang i året. På 17.mai. Resten av året sitter korpset bortgjemt og nedstøvet i et akustisk tett, muggluktende bomberom/gymsal og øver på korpsmusikken sin. Denne sjangeren består uten unntak av Gammel Jegermarsj som eldre liker og oppjazza versjoner av kjent populærmusikk som ”What does the fox say” og Toto som foreldre liker. Og du hører stort sett bare skarptromma og trombonene, for de andre instrumentene er det ikke så farlig med.

Samtlige korpsmusikanter smiler avsindig på selveste nasjonaldagen, for da kommer de seg endelig litt ut blant folk og de lar seg i tillegg beruse av den voldsomme mengden spillegleden som flyter gjennom instrumentene og blander seg med fingersvette og spytt.  Det er derfor ikke rart at korpsmusikanter ikke klarer å beherske seg og dundrer på med styrkegrad extra strong, eller fff på musikkspråk. For spillegleden er tross alt det viktigste, ikke å oppnå unison klang og å komme inn og avslutte samtidig.

Hvis du er en av dem som smilte skjevt eller flirte i skjegget mens du slo deg på lårene når du hørte ”avslutte samtidig”, denne er til deg: Det er ingen som spiller i korps som noen gang har hørt uttrykket ” This one time … in Band Camp”, og du kan derfor trygt dra denne vitsen foran en av oss. Din kunnskap om American Pie og fløyters mange anvendelsesområder vil dessuten kunne bidra til at du både får med deg en fløytist og fløyta hjem. Alternativt en løs treblåser, som f.eks en saksofonist, klarinettist, oboist, fagottist eller engelsk hornist. Mulighetene er uendelige!

Geir WM
Fra Sør-Afrikansk aften med Vestre Aker Musikkorps og Bands Crossing Borders. Geir Daasvand er saxe-solist.

På tide med litt voksenopplæring. Enkelte av oss som spiller i voksenkorpset VAM, bruker litt andre ord når vi skal fortelle hva vi egentlig driver med. Ord som blåseorkester, ensemble, samtidsmusikk, elitedivisjonen og orkesterverker klinger litt annerledes enn korps. Selv om vi er stolte over at vi spiller i korps. Å skape et musikalsk resultat sammen med 50 andre krever litt mer enn flytting av fingre.

En liten kuriositet: en oboist som marsjerer og snubler, risikerer å raskt stryke med fordi røret blir kjørt inn i munnen og gjennom halsen. Enda en grunn til å la være å bedrive slik risikoaktivitet.  Så der har vi VAM, et korps som ikke marsjerer,  ikke har uniformer, og som ikke har loppemarked fordi vi tjener alle pengene våre på å avholde juletrefester for bedrifter i løpet av tre uker i januar.

Det er mulig vi bryter noen regler for hva et korps skal være. Eller så er det også mulig at korpsverdenen er langt mer mangfoldig enn mange tror. Hva tror du?