Voksenopplæring i korps

Det startet med et stykke plast fra Yamaha.  Jeg blåste i det, og det ble lyd. Og jeg så at verden var vakker og god. I det minste ble lydbildet forskjønnet da jeg etter flere års fomling lærte å skape klang. Så tok det ytterligere et par år før jeg var i nærheten av å begripe fenomenet samklang, å få til godlyd sammen med andre.

Med inntreden i korps åpner det seg en skinnende ny verden av instrumentrelatert utstyr foreldrene dine må kjøpe inn, sjargong du må lære deg og fysiologiske reaksjoner du vil unngå, som f.eks hjertebank og bevrende leppe på både deg og bestemor før du skal spille solo i gymsalen.

Spiller du i skolekorps, som de fleste små Tine Thing Helseth-er starter med, må du igjennom en obligatorisk periode med pussing av medaljer og spankulering i otta til mer eller mindre taktfaste slag fra skarptromma. Også kalt djevelens instrument. Jeg forlot korpsverdenen en lang periode, men abstinensene etter å kjenne smaken av tre under tenna og være omgitt av lyd rundt ørene ble for sterk, så jeg begynte igjen, i Vestre Aker Musikkorps. Et korps som ikke marsjerer. Ja, det finnes. Et sant konseptbrudd.

Jeg stilte et spørsmål på Twitter: – Hva er det første du tenker på når du hører ordet korps? Tusen, tusen takk for alle svarene. Jeg visste ikke på forhånd at alle innspillene ville gi inspirasjon til å blogge om korps. ikke overraskende dukket 17.mai, skarptromme, marsjer opp i feeden, sammen med orps og band camp. Tuba dukket opp påfallende mange ganger. Og messing. Som treblåser må jeg jo bare godta dette. Selv om jeg synes det er rart.

Mitt kjære korps Vestre Aker Musikkorps har marsjert én gang. På Operataket. Det skjedde under Ultimafestivalen, og vi spilte et stykke av Cage som ikke så veldig mange i publikum forsto noe av, men de klappet og smilte likevel, som jo publikum ofte gjør for korps. Siden vi er et voksenkorps, fremkalte konserten vår kun moderate reaksjoner. For korps med barn i skriker de i tillegg: ”Hurra!!! Så flinke dere var!” . Under finner du et bilde av et korps som marsjerer.

Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille.
Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille. Messingblåseren er sentralt plassert.

Det er ikke til å stikke under en tuba at ikke alle elsker korps.

Black Debbath synger b.l.a. om å la ungene slippe korps:

Kjære mamma, la meg slippe korps. Jeg vil mye heller dø. Ikke tving meg til å gå i tog. Ikke la min sjel forblø.

En korpshater assosierer følgende med korps: Et korps er sammensatt av en masse. Denne består av uniformer som flytter hendene og føttene samtidig, dvs. de marsjerer. Synkroniseringen av armer, føtter, hender, fingre og lepper er så krevende at det ofte blir til at de mannlige medlemmene i korpset må konsentrere seg om å gjøre én ting av gangen. Det låter derfor ofte litt surt av en slik trampende masse. Men det gjør da ingenting, for…

Korpset er uansett bare ute og lufter unotene sine én gang i året. På 17.mai. Resten av året sitter korpset bortgjemt og nedstøvet i et akustisk tett, muggluktende bomberom/gymsal og øver på korpsmusikken sin. Denne sjangeren består uten unntak av Gammel Jegermarsj som eldre liker og oppjazza versjoner av kjent populærmusikk som ”What does the fox say” og Toto som foreldre liker. Og du hører stort sett bare skarptromma og trombonene, for de andre instrumentene er det ikke så farlig med.

Samtlige korpsmusikanter smiler avsindig på selveste nasjonaldagen, for da kommer de seg endelig litt ut blant folk og de lar seg i tillegg beruse av den voldsomme mengden spillegleden som flyter gjennom instrumentene og blander seg med fingersvette og spytt.  Det er derfor ikke rart at korpsmusikanter ikke klarer å beherske seg og dundrer på med styrkegrad extra strong, eller fff på musikkspråk. For spillegleden er tross alt det viktigste, ikke å oppnå unison klang og å komme inn og avslutte samtidig.

Hvis du er en av dem som smilte skjevt eller flirte i skjegget mens du slo deg på lårene når du hørte ”avslutte samtidig”, denne er til deg: Det er ingen som spiller i korps som noen gang har hørt uttrykket ” This one time … in Band Camp”, og du kan derfor trygt dra denne vitsen foran en av oss. Din kunnskap om American Pie og fløyters mange anvendelsesområder vil dessuten kunne bidra til at du både får med deg en fløytist og fløyta hjem. Alternativt en løs treblåser, som f.eks en saksofonist, klarinettist, oboist, fagottist eller engelsk hornist. Mulighetene er uendelige!

Geir WM
Fra Sør-Afrikansk aften med Vestre Aker Musikkorps og Bands Crossing Borders. Geir Daasvand er saxe-solist.

På tide med litt voksenopplæring. Enkelte av oss som spiller i voksenkorpset VAM, bruker litt andre ord når vi skal fortelle hva vi egentlig driver med. Ord som blåseorkester, ensemble, samtidsmusikk, elitedivisjonen og orkesterverker klinger litt annerledes enn korps. Selv om vi er stolte over at vi spiller i korps. Å skape et musikalsk resultat sammen med 50 andre krever litt mer enn flytting av fingre.

En liten kuriositet: en oboist som marsjerer og snubler, risikerer å raskt stryke med fordi røret blir kjørt inn i munnen og gjennom halsen. Enda en grunn til å la være å bedrive slik risikoaktivitet.  Så der har vi VAM, et korps som ikke marsjerer,  ikke har uniformer, og som ikke har loppemarked fordi vi tjener alle pengene våre på å avholde juletrefester for bedrifter i løpet av tre uker i januar.

Det er mulig vi bryter noen regler for hva et korps skal være. Eller så er det også mulig at korpsverdenen er langt mer mangfoldig enn mange tror. Hva tror du?

3 kommentarer om “Voksenopplæring i korps

  1. Silje Margrethe

    Hei!

    Takk for et morsomt innlegg om korpsverdenen (jeg håper i alle fall du mente å være morsom minst et par ganger, for jeg lo, høyt) og den stereotype oppfatningen av hva korps er.

    Selv endte jeg opp med å skrive masteroppgave om musikkorpsbevegelsens omdømme, eller nærmere bestemt «ungdommenes bilde av korps» i fjor. Jeg fikk i grunn tilbake mye av det samme som du fikk da du stilte spørsmål på Twitter. Bortsett fra å føle på kroppen hvordan det er å skrive en større studentoppgave lærte jeg ikke så forferdelig mye nytt.

    Én ting jeg imidlertid ble overrasket over, var at da jeg intervjuet ungdommer som spilte i korps hadde de omtrent det samme bildet på korps generelt som alle andre. Det var ikke før de begynte å snakke om sine personlige opplevelser av det korpset de selv spilte i at bildet ble mer nyansert. Selv om de kom frem til «at det er jo helt sikkert sånn i de andre korpsene og» etter hvert.

    Så vet du det.

    Ha en fin dag videre!

    Ps. Jeg liker å marsjere på 17. mai. På en måte i alle fall. Alternativet er verre (jeg har prøvd).

    Silje Margrethe

    1. dachsform

      Hei, Silje Magrethe!
      Takk for hyggelig kommentar. Og så flott at jeg kunne få deg til å le! Var ikke sikker på om det bare var jeg som prøvde å være morsom, om jeg lyktes i det, eller om det slo helt feil. Det er jo ikke akkurat det mest provoserende temaet heller…

      Spennende tema for masteroppgave i hvert fall! Og selv om du ikke følte at du lærte så mye, lærte du sikkert en del av prosessen det er å levere en større oppgave, som du jo også sier.

      Og interessant «funn». Har også fått de samme reaksjonene/ fordommene når jeg snakker med enkelte andre i korpsmiljøet. Det hender til og med at noen virker litt flaue når andre spør hva de holder på med på fritida, i hvert fall hvis det er snakk om «voksenkorps». Og andres reaksjoner bidrar kanskje til den «flauheten», ikke vet jeg.

      Og så kjenner meg igjen i hvordan beskrivelsen blir en annen når de går nærmere inn på hva de forbinder med korps: «NM, samspill, klang, samhold, vennskap, å lykkes sammen med andre, sette seg felles og individuelle mål osv. osv.

      Korpset jeg spiller i, kan ikke marsjere. Men jeg synes det er flott at andre gjør det! Ha en fortsatt fin dag du også:) Har feber og influensa, så derfor var det ekstra fint med en positiv tilbakemelding i dag.

      Frøydis

      1. Silje Margrethe

        Jeg innrømmer at jeg har vært litt småflau over å spille i korps. Ikke fordi jeg synes det er flaut å spille i korps i seg selv, men fordi jeg hang meg for mye opp i kommentarer fra dem som nettopp ikke er overbegeistret for sure skolekorps kvart over sju på 17. mai.

        Etter å ha fått utelukkende positive tilbakemeldinger etter et testforedrag hvor jeg snakket om korps, sluttet jeg med det. Og så er jeg alt for engasjert til å være flau, det går ikke an å flau over noe man er så glad i!

        Jeg vet forresten av flere i Vestre Aker som kan marsjere mye bedre enn jeg noen gang kommer til å gjøre (gamle BUK-ere). 😉 Når det er sagt synes jeg det er flott med korps som bryter med stereotypien.

        Min store visjon at folk flest skal få litt mer nyansert bilde av bevegelsen. Utfordringen er at korps er så utrolig mye forskjellig, og at ikke alt er like tilgjengelig for hvermannsen. Og at det er én dag i året «alle» SER korpsene.

        God bedring!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s