Heia meg!

–       Talk themselves down? Why on earth would ANYONE do that?
Hun spyttet det nesten ut. Sui, fotograf, karateinstruktør, bred beinstilling og stor i kjeften. Jeg hadde fortalt henne om fenomenet ”Jantelov” og hvorfor nordmenn var så forsiktige med å snakke om egne prestasjoner. Hvorfor vi heller trakk i fra frem for å legge til. Sui forsto ikke konseptet. Og jo mer jeg forklarte, jo mer så jeg idiotien.

– Come on. You don´t ask for permission, you just take it, sa hun når jeg var for redd for å spørre fremmede om å få ta bilde av dem eller når jeg var alt for skandinavisk avventende og gikk glipp av endeløse Kodak-moments.

Så. Settingen. Vi var i New York. Jeg blir ikke helt ferdig med den byen. Etter litt over en uke med hylende sirener, strålende farger og et veritabelt sansefyrverkeri kom vi hjem til en by som var vel, litt daff. Ingen smil fra øre til øre på kafeen, de eneste som lo høyt på T-banen var utlendinger eller full ungdom, ingen fremmede spurte oss gledesstrålende om hvordan vi hadde det – og den første dagen følte jeg som jeg gikk inne i en grå firkant foret med bomull. Jeg lette etter fargeklatter, men så ingen.

Hvorfor er nordmenn så redde for å skille seg ut? Misunnelse har blitt brukt som forklaring. Vi misunner de som overpresterer, og må derfor finne fem feil. Jeg gjør det samme selv. Av og til kan jeg kjenne det lille stikket av misunnelse, og frosker kan kvekke til i munnen min: ” Hun er sikkert dødskjedelig. Eller… han har jo ikke noe liv ved siden av jobben”.

Jeg blir forferdelig flau over å innrømme at jeg har sånne tanker. Det er så lite… raust. I raushetens og heiagjengens tid er det i hvert fall ikke noe jeg vil sette på CV-en: ” god til å finne feil ved andre” og ”flink til å redusere andres prestasjoner”.

Så hvordan komme småligheten til livs? Jeg har startet med å heie på meg selv hver gang jeg gjør noe bra, istedenfor å være misfornøyd med ting jeg kunne gjort bedre. Samle på seire, ikke plukke opp nederlag. Bruke energien på å smile til meg selv i speilet, og notere at jeg tross alt blir penere av å glise enn å granske sinnarynka. Det er ikke det samme som å tenke positivt, heller «tenk større».

Jeg har tenkt over alle episodene hvor jeg har trukket meg av frykt for å være for mye av det ene eller det andre. Og motsatt, de gangene jeg har vunnet ved å tørre å ta et digert jafs av kaka og gutse. I min forrige jobb, søkte jeg etter fristen, ringte samme dag og fikk jobben på samme dag. Det var meg de ville ha. Jeg unner alle den opplevelsen av å snu et nei til et ja og få beskjeden etterpå: ”Det var aldri noen tvil om at vi skulle ha deg!”

Hadde jeg ikke tort å ta sjansen, hadde jeg heller ikke gått forbi køen av søkere (det var mange), men blitt stående og vente i en eller annen NAV- kø. På telefonen til sjefen min tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen ved å si: ” Så utrolig synd at fristen har gått ut, for jeg har akkurat rett kompetanse for denne jobben. Bare se på CV-en min”. Bam!

Hver dag prøver jeg å bli litt større. Både når det gjelder å ta plass med egne prosjekter, smile mer til fremmede eller dele mer av meg med andre. Jeg har begynt å laste opp flere bilder til Flickr, blogge oftere og jeg har startet så smått med å presentere meg selv på en mer positiv måte. Tenke stort. Tørre mer. For til slutt å gå i pluss. For hvorfor i huleste vil noen snakke seg selv ned? Det klarer jo andre fint, så ingen grunn til å bidra til det.

Å google seg bort

Informasjonsskilt (Windows bildedatabase)

Jeg savner å være uforberedt. Etter at internett kom, tar jeg færre og færre beslutninger på sparket. Og ender ofte opp i huttiheita.

Jeg savner den tida hvor jeg kunne kjøpe et par joggesko som ikke var best i test, spise på en restaurant i utlandet som ikke står på lista til Tripadvisor eller se en film som ikke får høyere score enn 6,5 på imdb.com. Følelsen av å ikke vite hva som skjer…den følelsen er fantastisk. Det var den som fikk meg til å pakke alle klærne i en søppelpose og dra til Oslo uten jobb, bosted og fint lite penger. Bra gikk det også.

For å ikke snakke om hvor lett det er gå seg bort der inne. På internett. Her om dagen skulle jeg bare se på noen klær i en halvtime og endte opp med å glo på luksusferier. Altså, jeg glodde på klær på fotballfrue.no, så reisen var ikke alt for lang, men handlingen? Helt bort i Hamptons bortkasta. Kommer jeg til å «leve glade dager i Dubai? Nei. Drøbak er mer sannsynlig».

Image

Snublet borti The Morgan Library da jeg og kjæresten rusla rundt på måfå i New York en dag vi var lei av å google ting først. Det var så verdt det!

Internett fyrer opp under den grenseløse trangen jeg har til å forutse begivenhetenes gang og handle rasjonelt. Trukket Når jeg kan finne ut av alt ved et valg på forhånd, skulle det ikke være mulig å gjøre noe dumt, sant? Ulempen er at prosessen med å undersøke alt på forhånd gjør at jeg går glipp av noe, jeg ser ikke skogen for bare trær og klærne for bare klikk. Jeg skal kjøpe et skjørt i en nettbutikk, men ender opp med solbriller. Jeg hater når nettbutikkene gjør sånt med meg!

Det skjer jo at jeg tar fullstendig ufunderte høyrisikovalg som å gå inn i en butikk uten å ha sjekket hjemmesiden først. Det blir sjelden fullstendig krise. Da Vemund og jeg var i New York snublet vi over mange perler uttafor turiststrømmen. Som regel gjorde vi det på det tidspunktet mobilen knela, vi var drittleie av at den andre ”bare skulle google” noe først eller hvor sulten overvant reseachbehovet. ”Den ser koselig ut” erstattet ”den får fem stjerner, da MÅ den være bra”. JA. Vi satser på det!»

Ikke så rent sjelden dukker det opp noe spennende i kjølvannet av tanken ”jeg vet ikke hva jeg skal finne på”, ideer og tankespor som ikke oppsto etter en halvtimes detektivjakt på Google. Ideene kom fordi det var rom i hodet som ikke var okkupert av andres meninger i form av likes, favs eller kommentarer. Litt som da jeg var fem år, ingen vil underholde meg, og jeg til slutt fikk den strålende ideen at jeg skulle tegne med sprittusj på T-skjorta mi. Resultatet var den første opplevelsen av å være misforstått kunstner.

Med all inspirasjon tilgjengelig, hender det relativt ofte at jeg blir overveldet av andres glitrende ideer og voldsomme produksjonsflom, så overveldet at jeg ikke klarer å lage noe selv. Hvordan komme opp med noe nytt når alt er gjort, tenkt, instagrammet, pinterestet (heter det det?), tvitret, blogget, flickret, facebooket, og delt, delt og delt før?

Lukk ned skjermen og logg av. Kanskje detter det noe ned i hodet når alt annet er stille. Det er en viss sjarm over å være lykkelig uvitende. La deg overraske.

Kunsten å skrive om ikke noe

Jeg spurte på Facebook hva jeg burde blogge om (Facebook er like bra som MMI). Rosa- blogg var en av svarene. Det fikk meg til å grave dypt i hukommelsen og bevisstheten. Hva ville jeg blogget om som rosablogger?

Jeg starter med klær. Som tidligere raddis bosatt på Skøyen føler jeg ofte som utskudd. Det er ikke snakk om å komponere et godt sammensatt ton-i-ton antrekk hvor fargene harmonerer, for det har jeg ikke alltid tid til. I stedenfor kan jeg ofte observeres med klær jeg føler meg vel i. De er ikke en gang dyre. Noen er ti år gamle. Jeg kan finne på å ta på meg klær med FARGER. Ikke rosa, beige, grått eller gull som er stilen her, men farger som spraker. Og jeg har én veske. Den bruker jeg til alt. Eller plastpose. Eller sekk. Helst ikke en Rema-pose, for da føler jeg meg så billig.

Så til sminke. Jeg bruker sminke. Men prosessen er stort sett så uinteressant at jeg ikke skal kjede alle de tre leserne med det. Etter min sminkeerfaring har jeg likevel noen gode sminketips:

1)   Ikke bruk for mye, da ser du
a) Horete ut
b) Eldre ut
c) Som om du har rømt fra en institusjon

2)   Ikke la en som elsker å leke seg med farger sminke deg.

3)   Ikke spør dama i kosmetikkbutikken om råd. Du risikerer å forlate butikken både blakkere og selvtillitsredusert. ”Jeg skal bare ha en maskara” er språk makeup-damen ikke vil forstå.

Så til trening. Jeg trener. Som kvinne vil jeg si: Bruk en støtte-BH og gjør noe du ikke hater, da er det større sjanse for at du fortsetter med det. Trening er lurt, det gir deg mer overskudd. Kosthold. Jeg liker mat. Jeg vil anbefale å spise når du er sulten. Det er også lurt å ikke spise for mye eller for lite. Disse rådene anbefaler jeg deg sterkt å følge! Jeg har 38 års erfaring med å spise, det tilsvarer omtrent master i ernæringsvitenskap.

Se der, ja! Nå har jeg rosablogget. Neste steg er å tilby en kursrekke i personlig livsstil, løpesko (etter tips fra Tarjei) eller pannelugger (tips fra Marianne). Marianne har egen blogg: dendagligedont.blogspot.com. Jeg tror ikke Tarjei har blogg, men han er på Twitter som @tarjeihelland. Begge er kloke folk, så jeg vil heller råde deg til å følge dem enn mye av den andre røkla ute på internettet. (jeg vet ikke hvorfor de siste setningene blir i kursiv).