Heia meg!

–       Talk themselves down? Why on earth would ANYONE do that?
Hun spyttet det nesten ut. Sui, fotograf, karateinstruktør, bred beinstilling og stor i kjeften. Jeg hadde fortalt henne om fenomenet ”Jantelov” og hvorfor nordmenn var så forsiktige med å snakke om egne prestasjoner. Hvorfor vi heller trakk i fra frem for å legge til. Sui forsto ikke konseptet. Og jo mer jeg forklarte, jo mer så jeg idiotien.

– Come on. You don´t ask for permission, you just take it, sa hun når jeg var for redd for å spørre fremmede om å få ta bilde av dem eller når jeg var alt for skandinavisk avventende og gikk glipp av endeløse Kodak-moments.

Så. Settingen. Vi var i New York. Jeg blir ikke helt ferdig med den byen. Etter litt over en uke med hylende sirener, strålende farger og et veritabelt sansefyrverkeri kom vi hjem til en by som var vel, litt daff. Ingen smil fra øre til øre på kafeen, de eneste som lo høyt på T-banen var utlendinger eller full ungdom, ingen fremmede spurte oss gledesstrålende om hvordan vi hadde det – og den første dagen følte jeg som jeg gikk inne i en grå firkant foret med bomull. Jeg lette etter fargeklatter, men så ingen.

Hvorfor er nordmenn så redde for å skille seg ut? Misunnelse har blitt brukt som forklaring. Vi misunner de som overpresterer, og må derfor finne fem feil. Jeg gjør det samme selv. Av og til kan jeg kjenne det lille stikket av misunnelse, og frosker kan kvekke til i munnen min: ” Hun er sikkert dødskjedelig. Eller… han har jo ikke noe liv ved siden av jobben”.

Jeg blir forferdelig flau over å innrømme at jeg har sånne tanker. Det er så lite… raust. I raushetens og heiagjengens tid er det i hvert fall ikke noe jeg vil sette på CV-en: ” god til å finne feil ved andre” og ”flink til å redusere andres prestasjoner”.

Så hvordan komme småligheten til livs? Jeg har startet med å heie på meg selv hver gang jeg gjør noe bra, istedenfor å være misfornøyd med ting jeg kunne gjort bedre. Samle på seire, ikke plukke opp nederlag. Bruke energien på å smile til meg selv i speilet, og notere at jeg tross alt blir penere av å glise enn å granske sinnarynka. Det er ikke det samme som å tenke positivt, heller «tenk større».

Jeg har tenkt over alle episodene hvor jeg har trukket meg av frykt for å være for mye av det ene eller det andre. Og motsatt, de gangene jeg har vunnet ved å tørre å ta et digert jafs av kaka og gutse. I min forrige jobb, søkte jeg etter fristen, ringte samme dag og fikk jobben på samme dag. Det var meg de ville ha. Jeg unner alle den opplevelsen av å snu et nei til et ja og få beskjeden etterpå: ”Det var aldri noen tvil om at vi skulle ha deg!”

Hadde jeg ikke tort å ta sjansen, hadde jeg heller ikke gått forbi køen av søkere (det var mange), men blitt stående og vente i en eller annen NAV- kø. På telefonen til sjefen min tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen ved å si: ” Så utrolig synd at fristen har gått ut, for jeg har akkurat rett kompetanse for denne jobben. Bare se på CV-en min”. Bam!

Hver dag prøver jeg å bli litt større. Både når det gjelder å ta plass med egne prosjekter, smile mer til fremmede eller dele mer av meg med andre. Jeg har begynt å laste opp flere bilder til Flickr, blogge oftere og jeg har startet så smått med å presentere meg selv på en mer positiv måte. Tenke stort. Tørre mer. For til slutt å gå i pluss. For hvorfor i huleste vil noen snakke seg selv ned? Det klarer jo andre fint, så ingen grunn til å bidra til det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s