Bak fasaden du liksom.

Facebook er iscenesettelse. Jeg kan gå inn på profilen til noen og bli vitne til små og store forestillinger, stykket om de veloppdragne og kognitivt høyt utvikla barna, episoden om den hyperaktive dama som er så lite hjemme at hun aldri rekker å rydde fordi livet utenfor hjemmet er så actionfylt og tragedien om de som spiller ut scener fra et ulykkelig ekteskap gjennom å vise frem det motsatte. Alt kommuniserer.

I det siste har trenden blitt å vise frem rot. Rot hjemme symboliserer ikke det samme på Facebook som ellers. Ute er det noe vi er flaue over. Vi skal bare rydde først. Et bilde av et kjøkken på fjesboka hvor alt flyter viser derimot en familie som har prioriteringene i orden, kjærlighet fremfor kontroll, humor fremfor gledesløshet og lite selvhøytidelighet istedenfor fasadeklatting. Se så modig jeg er som tør å dele det rotete kjøkkenet mitt! Se! Jeg er ikke så vellykka som du tror!

Baguett med ost og skinke
Sånn ser alle frokostene mine ut.

En enkel måte å vise frem hva som foregår #bakfasaden uten å egentlig vise frem noe som helst. Et innlegg om møkk skriker: ”Se hvor kul og avslappa jeg er som tør å vise frem denne siden ved meg selv”. Ofte er innlegget pakket inn i noe annet, smil og latter og varme boller i ovnen. Det ufarliggjør det hele. Same shit, new wrapping.

Mens den virkelige møkka er det svært få som har mot nok til å vise frem. Jeg tviler på at innlegg om den sjette dagen på fylla, TV-en som barnevakt i tre timer og at man ikke orker å besøke sin egen halvt demente mor får like mye oppmerksomhet og heiende kommentarer. Tenkt situasjon: ” Mamma er syk. Jeg har ikke besøkt henne på to år og er ikke spesielt glad i henne heller” #bakfasaden. Eller ”jeg liker ikke mitt eget barn. Hun bare griner hele tida og jeg skulle gjerne byttet henne i en Golden Retriever. Småbarnstida suger. ” «Underlivssopp? Ikke nå igjen??!» DET er ekte hverdagsliv.

Enda det er slike oppdateringer som virkelig går bakfasaden, skraper vekk fernisset og representerer noe større enn #prosjektperfektuperfekt. Selv fotballfrue med sin stivpynta stue er ærligere enn de som slenger på et bilde av et rotete rom og kaller det #hverdagsliv. For det er en så mikroskopisk liten del av det som utgjør et hverdagsliv.

Jeg etterlyser de uverdige følelsene, de som ingen tør å vedkjenne seg og de som bare er. Ikke om innlegg som viser frem deg selv som offer, men deg selv som den fæle personen som gjør andre til offer. Jeg håper at den nye trenden er første skritt i den retningen. Inntil noen tør å dele betroelser om skitne sjeler som er vanskeligere å like er vi ganske langt fra å realisere #prosjektuperfekt. Gi meg heller flere av de skamfulle, kaotiske menneskesinnene.