Det halvflaue smilet

Det er så mange mennesker du ikke ser. Denne mannen lot meg se han gjennom kameraet. En møtte jeg blikket til en av de usynlige. Slo av en prat. Nå ser jeg etter henne hver dag.

Les mer...

Kom i bokform med 5 enkle grep

Boksider formet som hjerte fra www.readinghorizons.com

Jeg har flere ganger vært tv-slave. Det er så lett. Sofaen tilgir deg fort potetgullsmuler og TV-en tåler manglende engasjement. Fjernkontrollen tåler trykkedøden. Bøker derimot, vil bli elsket. Ofte og lenge. Og om ikke det går, så i hvert fall høyt.

Hva trenger bøker for å føle seg verdsatt?

De vil helst være med overalt
Jeg har bøker på iPaden, mobilen, ved senga, i veska, i sekken, på stua, kjøkkenet og ikke så rent sjelden på do (bøker bryr seg ikke om det ikke dufter fioler av rommene de oppholder seg i). Amazon Kindle er for meg et genialt og farlig verktøy som lar meg kjøpe og lese flere bøker, en vane som ble ytterligere forsterket da lille Hallvis ammet opp til en time i strekk som nyfødt. Det er koselig og nært å beundre et mykt babyhode, men kan bli litt kjedelig i lengden. Så jeg ble en såkalt ammeleser. Har du med en reell bok øker også sjansen for at besøker den fremfor den fjerne slektningen Facebook. Tips: skru av wifien eller sett enheten i flymodus. Og dersom du ikke trives med tekst, hør en bok på Audible eller Storytel. Da kan du til og med lese bøker med hendene på ryggen, hvis du er en av dem som liker sånt.

De vil prioriteres
Du må sette av tid til å lese. Jeg bruker ofte minst et kvarter og av og til halvtime på å komme skikkelig inn i en bok. Etter 30 min har jeg flyt og er inne i historien. Da jeg var liten kunne jeg drukne skikkelig i en bok, og kom ikke opp til overflaten før flere timer senere. Med baby og mer sosialt liv sitter jeg sjelden pal og leser flere timer i strekk, men jeg prøver å få lest litt hver dag. Uansett hva som skjer. Jeg har en bokavtale og prioriterer dette like høyt som å trene rumpa på SATS. Fordi hjernen faktisk er en like viktig muskel som gluteus maximus.

De er ganske sosiale og trives på Goodreads
Jeg ble veldig glad da jeg oppdaget Goodreads, fordi den tilfredsstiller liste- og samlemanien min. I Goodreads samler jeg bøker jeg har lyst til å lese, gir karakterer når jeg gidder, anbefaler bøker til andre, og kanskje det kuleste, setter meg mål. Til nå har jeg lest 31 av de 40 bøkene jeg har bestemt meg for å lese i år. Å ha en ”challenge” motiverer meg til å lese like mye som et mål om X antall kilo i vekt motiverer meg til å trene eller spise sunt.

De trenger å føle seg attraktive
Bøker liker ikke å slenge og aldri bli åpnet. Bøkenes viktigste formål er å bli lest. Jeg har ikke tall på hvor mange bøker jeg har bestemt meg for å lese fordi jeg burde lese dem, enten fordi de er Nobelprisvinnere eller noen har sagt at ”den boka mååå du lese”. Noen av dem har jeg falt for umiddelbart, andre har jeg til slutt måttet avvise selv om de har ligget der og brettet seg ut i en evighet.  Så nå får en bok 70 sider. Fenger den ikke da, er det ut. Jeg gidder ikke  lenger lese bøker som det gir status å ha lest. Derfor leser jeg like gjerne lettleste bestselgere som tyngre litteratur, og det helt uten skam. Jepp, jeg har lest Stephanie Meyer. Til og med «Grey».  Buzzfeed har laget en liste: Guilty pleasure books that are in fact awesome

Bøkene trenger et godt hjem
Jeg pleide å stappe alle bøkene inn i bokhylla. Der sto de og svettet tett inntil hverandre, kraftige Ulysses (som er en burde-bok jeg ikke har lest ) mellom frodige Eva Luna og den mørke Jenta som lekte med ilden og ingen av dem trivdes særlig godt i dette trekantforholdet. Ulysses gikk ut og damene fikk bli, og så gikk jeg like godt gjennom alle bøkene og tok ut de jeg ikke kom til å lese og lagde en liste over ventende bøker. Det er lurt å ta en bokopprydding med jevne mellomrom. Hvordan lage et godt hjem til bøkene dine er tema i neste Bokform. God lesing til da!

(Bildet på forsiden er lånt fra Reading Horizons som lager lesesystemer for studenter, også for de som ikke liker å lese. Jeg kunne valgt en sexy brunette med briller, hvit skjorte og rutete skjørt som illustrasjonsbilde, men synes bøker fortjener mer respekt).

Noen avstikkere fra Hovedveien

Fotturist på Island

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

– Drøm videre!

– Jeg tror at bare man jobber hardt, så får man til det man vil! Sa en jente i et intervju jeg leste. Jeg tror hun var ca. 23. Jeg grep meg i å tenke: ”Helledussan! Så søt hun er. Hun tror virkelig at hardt arbeid gjør at man får det man vil ha. Og jeg fikk lyst til å ta henne til side og starte en preken med ”Nå skal du høre her. Jenta mi…osv. og avslutte med: Drøm videre! ”. Sjarmerende, ikke sant?

Men hun må lære å tryne. Hvis hun da gjør det. Sånn som Carrie har gjort i Sex og Singelliv i eksempelet under. I en episode gikk hun nemlig på snørra. På catwalken. Og Heidi Klum skrittet grasiøst over henne.

giphy

Enda Carrie hadde øvd masse på catwalkgange i minst 40 episoder allerede, datt hun så lang hun var, noe som førte til følgende visdomsord eller SATC-ism:

I had a choice. I could leave the runway and let my inner model die of shame,
or I could pick myself up, flaws and all, and finish.
And that’s just what I did. When real people fall down in life,
they get right back up and keep on walking…

Det er nemlig sunt å gå på trynet på veien mot drømmen.
Verden er urettferdig og vil dele ut ørefiker til selvbildet innimellom. Realitetsorientering foregår med et kart som alltid endrer seg, hvor kompasset peker hit og dit og du av og til dumper til knes i dyp gjørme. Og noen ganger sikter du mot stjernene, men kommer deg ikke lenger enn til Kikut. Men poenget er, du kommer deg ihvertfall ut og på vei mot noe. Jeg leser Brené Brown ”Rising Strong” på lydbok og tenker at det er viktig å lære seg å tryne med stil. Ifølge forskeren er «vulnerability bad-ass».

Drømmer er ofte en nøvendig flukt fra virkeligheten.
I sjuende klasse spurte læreren klassen hva som var viktig for oss i en jobb. Makt, svarte jeg. Du mener kanskje innflytelse, sa læreren da. Jada, jada, svarte jeg rødmende. Men for meg var det faktisk makt. Nerdenes hevn. Jeg har i det hele tatt drømt mye i årenes løp. Da jeg var 10 år og prøvde å gjøre meg usynlig med rødblinkende kviser var det konsertpianist jeg drømte om å bli. Så fantaserte jeg om en jobb hvor jeg kunne gå i snasne drakter og praktisere power walk i klikkende hæler.10 år senere startet jeg å skrive i studentavisa Under Dusken og fabulerte etter hvert om å bli en kvinnelig versjon av Steinfeld i Russland. Eventuelt reise til krigsområder. Ja!

Drømmer er per definisjon ikke realistiske, og skal heller ikke være det.
Lyden av drømmer som knuses har en skjør metallisk klang som gir smak i munnen lenge etterpå. Det kan være den lett skjelvende skuffelsen og søkket i magen når drømmearbeidsgiveren ikke kaller deg inn til intervjurunde nummer to. Knuste drømmer er også det stive blikket på den tause mobilen tre dager etter at du møtte Drømmemannen (eller dama) på byen. Eller en 14-åring som har ventet hele dagen på å høre Justin Bieber og som så må reise hjem etter å ha hørt kun en sang. Felles for alle drømmer er at det suger når man blir skuffa, enten man er 14 eller 40.

Jeg har blitt mye mer forsiktig, men setter meg fortsatt i overkant fluffy og losamlende mål. Og går fortsatt på trynet . Sikkerhetsnettet er bare strammere. Jeg har aldri vært i Russland eller i krigsområder, men har litt makt da, jeg er med på å bestemme leggetid for en gutt på 9 måneder. Han smiler i søvne, så jeg er sikker på at han drømmer vakkert. Og en gang skal jeg fortelle han hvorfor det er så viktig å drømme svært også: «Drøm bare videre, du gutten min…»

Kanskje jeg viser han denne: 11 grunner til at det er viktig å drømme (Fra bloggen Lifehack, som jeg lot meg inspirere av i dette innlegget).