Det halvflaue smilet

Noen ganger får jeg øye på henne idet jeg gløtter opp fra barnevogna og er på vei inn i butikken. Hun står utenfor med en bunke ”Romfolk”. Jeg ser på henne, uten å se henne. Hun smiler alltid strålende og lenge, og kaster et langt blikk på babyen i vogna. Min flyktige muskeltrekning av et smil rekker ikke å sette seg fast i ansiktet. Føler meg som smålig-mor og ikke småbarnsmor. Hvis jeg ser for lenge på henne, kan jeg like gjerne stoppe. Da må jeg snakke med henne. Og da blir jeg stående. Det er vanskelig å forlate noen når du først har sett dem.

Så jeg fortsetter å gå. Inne i varmen sjekker jeg handlelisten i avenyen mellom Mel og Ris og finner alt for dyre ting med eksotiske navn til latterlig høye priser. Banner halvhøyt over at de ikke har tatt inn ajvarsaus. Stor irritasjon. På vei ut har jeg fulle handleposer og rynke i panna. Jo fullere poser, jo dypere rynke; for jeg har brukt alt for mye penger, glemt å kjøpe brød igjen, har vi nok bleier, tørket jeg meg med siste rest av toalettpapiret, har jeg holdt han for lenge våken, tok jeg med lommeboka ut igjen? Store bekymringer for en mamma i et i-land. Det burde stått for innkjøpsland.

Men så. En dag. En dag stoppet jeg opp. Fant fram en 50-lapp. Den lå svett i hånda mi og ventet på å bli gitt videre. Jeg gikk mot henne og tenkte over om noen kom til å se meg. Hva ville de tenke? At jeg er naiv og støtter kyniske tiggere? Hun så ikke kynisk ut. Bare kald. Men smilet hennes varmer. Jeg hopper over den lille terskelen av skepsis og gir henne femtilappen. Et stykke dekadent lørdagskos for meg kunne den lappen gitt meg. Jeg vet ikke hva den gir henne. Femti kroner er ingenting i Norge, femti kroner er mye mindre enn hva jeg har. Jeg passer på å stoppe opp skikkelig denne gangen. Hun lyser opp før jeg gir henne pengene, ser meg rett i øynene.

Trist ansikt NY
Jeg tok dette bildet i N.Y utenfor MOMO. Det var noe med blikket hans. Det var så usigelig trist. Jeg mimet «is it ok?» Han nikket.

Det brenner. Blikket mitt treffer bakken p.g.a noe inni meg som ligner skam. Skam over alt jeg har og over alt jeg kommer til å få som enkel belønning for at jeg ble født i dette landet, bor i dette strøket, har fått statssubsidiert den utdannelsen. Skam over at hvis jeg hadde vokst opp i hennes land, ville det vært meg som sto utenfor en butikk og gitt fruktesløse smil til fremmede. Den skammen. Det kalles visstnok de priviligertes skyld.

Hun peker på sønnen min med et spørrende, åpent blikk, bøyer seg over vogna. Han tør opp raskere enn han pleier å gjøre.

– He is nine months old! Do you have kids, spør jeg, enda jeg ser svaret i måten hun ser på mitt barn. Hun holder opp tre fingre.

At home, svarer hun. Vi deler et smil. Jeg holder inne en tristhet. I et land langt unna sitter barna hennes, hos bestemor kanskje, og lurer på når mamma kommer hjem. Om mamma kommer hjem. Lever mamma? Så lenge pengene kommer, er det et livstegn. Nå ser jeg etter smilet hennes hver gang jeg drar på butikken. Det er sjelden hun er der.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s