Skapt for å deles

– Mammas fon!

Du snubleløper mot meg.

– Mammas fon, mammas fon!

Du klarer å nappe mobilen bort fra meg før jeg får tak i den. Og så ler du høyt, to år og superstolt av deg selv.

Du er veldig klar over verdien til det lille flaket i mammas hånd. Du er ikke alltid Den eneste ene som får mammas udelte oppmerksomhet. For. En uke etter at du ble løftet ut i verden satt du der, ute på veggen til Facebook, i bilstolen din, sovende, uvitende om hvor mange som ga uttrykk for at de likte deg allerede.

– Nå har vi hentet han hjem! Hurra! Skrev jeg i blandingsrus av endorfiner, smertestillende og begynnende ammetåke. Og så trykket vi like på alle kommentarene helt til Facebook ba oss om å ta det rolig.

Min historie

Da jeg var liten, hendte det av og til at min pappa, din morfar, tok opp kameraet, i bursdager, på ekstra fine solskinnsdager, på lange reiser med tog, buss, fly hvor vi hadde salami på kneipp i matpakka. Mormor sine favorittmotiver var ferier, sauer og veldig mange bekker, fjell og trær som jeg lente meg inn til. Hun har du bare sett bilder av.

Dette må vi huske, se så glad hun er, tror jeg mormoren din tenkte. Det er dyrt med film, spar på rullen, kremtet bestefaren din, mens hun knipset i vei. Vi må ta vare på dette øyeblikket, fremkalle bildet, sa de. Deretter klistret de det inn i det røde albumet ytterst i hylla til venstre mellom Store Norske Leksikon og Donaldpermene.

Din historie

Dine besteforeldre viste frem gulnede bilder av mammaen din til slektninger som smilte og utbrøt: «Så liten du var da! Oi,oi,oi! » Slo de sammen hendene da de så bilder av skrukkete små tær og såpe i den solgule badebalja? Ja, det gjorde de. Da jeg ble 13 begynte jeg å snu hodet bort når noen skulle ta bilde, brukte tenåringens mest sure og demonstrative vetorett. For ikke ville jeg at noen skulle sitte og glo på det der dritflaue bildet hvor jeg var ett år og hadde mat i hele trynet.

Nå deler vi bilder av deg med kanskje 1000. Sannsynligvis enda flere. Når du tror du smiler så ivrig du kan bare til meg, smiler du i tillegg til pappas ekskjæreste, mammas gamle venninne fra ungdomsskolen og en eller annen tilfeldig mann eller dame som har blitt lagt til i sympati. Fordi mamma og pappa kanskje kjenner dem, men ikke er helt sikre på hvor de har dem fra.

Sprinkelsenga, huset, Norge, Universet

Da jeg vokste opp, kunne bildene forsvinne. De kunne bli slukt av flammer og drukne i flommer, nå svever de rundt der ute i en svær vev som er like uendelig som universet. Og det gjør mammaen din litt redd og på samme tid innbitt: Jeg må lære meg nettvett, sette meg inn i personvern, jeg må prøve å forstå hvordan det er å vokse opp i en digital verden uten å ha erfart det selv.

For noe forandrer seg ikke. Vi vil at du skal dele fine øyeblikk med andre. Og samtidig føle deg like trygg som mammaen din følte seg på de bildene hvor hun gliser aller, aller bredest til kameraet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s