Fire grunner til å ansette en fersk mamma

I møte med NAV om foreldrepenger sist høst ble jeg skremt.
– Småbarnsforeldre er så mye borte fra jobb med syke barn. Du må nok regne med at det blir vaaan-ske-lig å få jobb etter permisjonen din!

Sa en veileder som skulle inspirere og motivere.

Sjukt. Jeg som trodde at folk som får barn også får arbeid. Eller gjør de det? Skal jeg kanskje bli økologisk mammablogger nå og bygge Taj Mahal og Sinsenkrysset til sønnen min av gulost og grovbrød og legge det i matpakka? Misforstå meg rett. Jeg beundrer virkelig de som lykkes med det. Det ligger bare ikke for meg, særlig siden jeg er ute av stand til å skjære rette skiver.

For å berolige en eventuell arbeidsgiver (og meg selv) har jeg funnet fire grunner til hvorfor også nybakte mammaer som meg bør få en jobb ved siden av verdens viktigste jobb som de allerede gjør.

  1. Jeg har lært meg nye ferdigheter. Til CV-en min kan jeg føye til:
    – Balansering av varer, baby og en en stor dobbel kaffe latte med hasselnøttsmak kokt på laktosefri melk inn og ut av bussen fra Skøyen til Jernbanetorget.
    – Grad i avansert søvnprogrammering og kognitiv stimulering fra Livets skole.
    – Eksamen på BI ved Executive master of management-programmet (i mangel på rotnorsk benevnelse) tre måneder inn i permisjonen.
  2. Jeg får gjort svært mye på kortere tid enn før. Lunsjmat er nå en luksusvare jeg har lært meg å fortære raskere enn du rekker å tenke kantine, og jeg behersker kunsten å spise med én finger mens jeg mater noen med den andre. Hvilket fører meg til punkt…
  3. Noe jeg også har blitt mye bedre på, er multitasking. Jeg vet at alle sier det. Jeg behersker bilderedigering i Photoshop CS5, eksamenslesing og støvsuging nesten samtidig med en baby i hus. Det er kjempeenkelt! (det kan i hvert fall være det). Ok, men viljen til å multitaske er i hvertfall større enn før (jeg tror egentlig ikke på det).
  4. Barnet har en far. Ja, tenk det. Han er til og med meget kompetent i farsrollen og fikser fint å være hjemme med sykt barn uten at jeg trenger å ringe hjem.

    Lesestund
    Ikke alltid like lett å få en liten til å sovne når boka er så spennende!

Bak fasaden du liksom.

Facebook er iscenesettelse. Jeg kan gå inn på profilen til noen og bli vitne til små og store forestillinger, stykket om de veloppdragne og kognitivt høyt utvikla barna, episoden om den hyperaktive dama som er så lite hjemme at hun aldri rekker å rydde fordi livet utenfor hjemmet er så actionfylt og tragedien om de som spiller ut scener fra et ulykkelig ekteskap gjennom å vise frem det motsatte. Alt kommuniserer.

I det siste har trenden blitt å vise frem rot. Rot hjemme symboliserer ikke det samme på Facebook som ellers. Ute er det noe vi er flaue over. Vi skal bare rydde først. Et bilde av et kjøkken på fjesboka hvor alt flyter viser derimot en familie som har prioriteringene i orden, kjærlighet fremfor kontroll, humor fremfor gledesløshet og lite selvhøytidelighet istedenfor fasadeklatting. Se så modig jeg er som tør å dele det rotete kjøkkenet mitt! Se! Jeg er ikke så vellykka som du tror!

Baguett med ost og skinke
Sånn ser alle frokostene mine ut.

En enkel måte å vise frem hva som foregår #bakfasaden uten å egentlig vise frem noe som helst. Et innlegg om møkk skriker: ”Se hvor kul og avslappa jeg er som tør å vise frem denne siden ved meg selv”. Ofte er innlegget pakket inn i noe annet, smil og latter og varme boller i ovnen. Det ufarliggjør det hele. Same shit, new wrapping.

Mens den virkelige møkka er det svært få som har mot nok til å vise frem. Jeg tviler på at innlegg om den sjette dagen på fylla, TV-en som barnevakt i tre timer og at man ikke orker å besøke sin egen halvt demente mor får like mye oppmerksomhet og heiende kommentarer. Tenkt situasjon: ” Mamma er syk. Jeg har ikke besøkt henne på to år og er ikke spesielt glad i henne heller” #bakfasaden. Eller ”jeg liker ikke mitt eget barn. Hun bare griner hele tida og jeg skulle gjerne byttet henne i en Golden Retriever. Småbarnstida suger. ” «Underlivssopp? Ikke nå igjen??!» DET er ekte hverdagsliv.

Enda det er slike oppdateringer som virkelig går bakfasaden, skraper vekk fernisset og representerer noe større enn #prosjektperfektuperfekt. Selv fotballfrue med sin stivpynta stue er ærligere enn de som slenger på et bilde av et rotete rom og kaller det #hverdagsliv. For det er en så mikroskopisk liten del av det som utgjør et hverdagsliv.

Jeg etterlyser de uverdige følelsene, de som ingen tør å vedkjenne seg og de som bare er. Ikke om innlegg som viser frem deg selv som offer, men deg selv som den fæle personen som gjør andre til offer. Jeg håper at den nye trenden er første skritt i den retningen. Inntil noen tør å dele betroelser om skitne sjeler som er vanskeligere å like er vi ganske langt fra å realisere #prosjektuperfekt. Gi meg heller flere av de skamfulle, kaotiske menneskesinnene.

Heia meg!

–       Talk themselves down? Why on earth would ANYONE do that?
Hun spyttet det nesten ut. Sui, fotograf, karateinstruktør, bred beinstilling og stor i kjeften. Jeg hadde fortalt henne om fenomenet ”Jantelov” og hvorfor nordmenn var så forsiktige med å snakke om egne prestasjoner. Hvorfor vi heller trakk i fra frem for å legge til. Sui forsto ikke konseptet. Og jo mer jeg forklarte, jo mer så jeg idiotien.

– Come on. You don´t ask for permission, you just take it, sa hun når jeg var for redd for å spørre fremmede om å få ta bilde av dem eller når jeg var alt for skandinavisk avventende og gikk glipp av endeløse Kodak-moments.

Så. Settingen. Vi var i New York. Jeg blir ikke helt ferdig med den byen. Etter litt over en uke med hylende sirener, strålende farger og et veritabelt sansefyrverkeri kom vi hjem til en by som var vel, litt daff. Ingen smil fra øre til øre på kafeen, de eneste som lo høyt på T-banen var utlendinger eller full ungdom, ingen fremmede spurte oss gledesstrålende om hvordan vi hadde det – og den første dagen følte jeg som jeg gikk inne i en grå firkant foret med bomull. Jeg lette etter fargeklatter, men så ingen.

Hvorfor er nordmenn så redde for å skille seg ut? Misunnelse har blitt brukt som forklaring. Vi misunner de som overpresterer, og må derfor finne fem feil. Jeg gjør det samme selv. Av og til kan jeg kjenne det lille stikket av misunnelse, og frosker kan kvekke til i munnen min: ” Hun er sikkert dødskjedelig. Eller… han har jo ikke noe liv ved siden av jobben”.

Jeg blir forferdelig flau over å innrømme at jeg har sånne tanker. Det er så lite… raust. I raushetens og heiagjengens tid er det i hvert fall ikke noe jeg vil sette på CV-en: ” god til å finne feil ved andre” og ”flink til å redusere andres prestasjoner”.

Så hvordan komme småligheten til livs? Jeg har startet med å heie på meg selv hver gang jeg gjør noe bra, istedenfor å være misfornøyd med ting jeg kunne gjort bedre. Samle på seire, ikke plukke opp nederlag. Bruke energien på å smile til meg selv i speilet, og notere at jeg tross alt blir penere av å glise enn å granske sinnarynka. Det er ikke det samme som å tenke positivt, heller «tenk større».

Jeg har tenkt over alle episodene hvor jeg har trukket meg av frykt for å være for mye av det ene eller det andre. Og motsatt, de gangene jeg har vunnet ved å tørre å ta et digert jafs av kaka og gutse. I min forrige jobb, søkte jeg etter fristen, ringte samme dag og fikk jobben på samme dag. Det var meg de ville ha. Jeg unner alle den opplevelsen av å snu et nei til et ja og få beskjeden etterpå: ”Det var aldri noen tvil om at vi skulle ha deg!”

Hadde jeg ikke tort å ta sjansen, hadde jeg heller ikke gått forbi køen av søkere (det var mange), men blitt stående og vente i en eller annen NAV- kø. På telefonen til sjefen min tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen ved å si: ” Så utrolig synd at fristen har gått ut, for jeg har akkurat rett kompetanse for denne jobben. Bare se på CV-en min”. Bam!

Hver dag prøver jeg å bli litt større. Både når det gjelder å ta plass med egne prosjekter, smile mer til fremmede eller dele mer av meg med andre. Jeg har begynt å laste opp flere bilder til Flickr, blogge oftere og jeg har startet så smått med å presentere meg selv på en mer positiv måte. Tenke stort. Tørre mer. For til slutt å gå i pluss. For hvorfor i huleste vil noen snakke seg selv ned? Det klarer jo andre fint, så ingen grunn til å bidra til det.

Å google seg bort

Informasjonsskilt (Windows bildedatabase)

Jeg savner å være uforberedt. Etter at internett kom, tar jeg færre og færre beslutninger på sparket. Og ender ofte opp i huttiheita.

Jeg savner den tida hvor jeg kunne kjøpe et par joggesko som ikke var best i test, spise på en restaurant i utlandet som ikke står på lista til Tripadvisor eller se en film som ikke får høyere score enn 6,5 på imdb.com. Følelsen av å ikke vite hva som skjer…den følelsen er fantastisk. Det var den som fikk meg til å pakke alle klærne i en søppelpose og dra til Oslo uten jobb, bosted og fint lite penger. Bra gikk det også.

For å ikke snakke om hvor lett det er gå seg bort der inne. På internett. Her om dagen skulle jeg bare se på noen klær i en halvtime og endte opp med å glo på luksusferier. Altså, jeg glodde på klær på fotballfrue.no, så reisen var ikke alt for lang, men handlingen? Helt bort i Hamptons bortkasta. Kommer jeg til å «leve glade dager i Dubai? Nei. Drøbak er mer sannsynlig».

Image

Snublet borti The Morgan Library da jeg og kjæresten rusla rundt på måfå i New York en dag vi var lei av å google ting først. Det var så verdt det!

Internett fyrer opp under den grenseløse trangen jeg har til å forutse begivenhetenes gang og handle rasjonelt. Trukket Når jeg kan finne ut av alt ved et valg på forhånd, skulle det ikke være mulig å gjøre noe dumt, sant? Ulempen er at prosessen med å undersøke alt på forhånd gjør at jeg går glipp av noe, jeg ser ikke skogen for bare trær og klærne for bare klikk. Jeg skal kjøpe et skjørt i en nettbutikk, men ender opp med solbriller. Jeg hater når nettbutikkene gjør sånt med meg!

Det skjer jo at jeg tar fullstendig ufunderte høyrisikovalg som å gå inn i en butikk uten å ha sjekket hjemmesiden først. Det blir sjelden fullstendig krise. Da Vemund og jeg var i New York snublet vi over mange perler uttafor turiststrømmen. Som regel gjorde vi det på det tidspunktet mobilen knela, vi var drittleie av at den andre ”bare skulle google” noe først eller hvor sulten overvant reseachbehovet. ”Den ser koselig ut” erstattet ”den får fem stjerner, da MÅ den være bra”. JA. Vi satser på det!»

Ikke så rent sjelden dukker det opp noe spennende i kjølvannet av tanken ”jeg vet ikke hva jeg skal finne på”, ideer og tankespor som ikke oppsto etter en halvtimes detektivjakt på Google. Ideene kom fordi det var rom i hodet som ikke var okkupert av andres meninger i form av likes, favs eller kommentarer. Litt som da jeg var fem år, ingen vil underholde meg, og jeg til slutt fikk den strålende ideen at jeg skulle tegne med sprittusj på T-skjorta mi. Resultatet var den første opplevelsen av å være misforstått kunstner.

Med all inspirasjon tilgjengelig, hender det relativt ofte at jeg blir overveldet av andres glitrende ideer og voldsomme produksjonsflom, så overveldet at jeg ikke klarer å lage noe selv. Hvordan komme opp med noe nytt når alt er gjort, tenkt, instagrammet, pinterestet (heter det det?), tvitret, blogget, flickret, facebooket, og delt, delt og delt før?

Lukk ned skjermen og logg av. Kanskje detter det noe ned i hodet når alt annet er stille. Det er en viss sjarm over å være lykkelig uvitende. La deg overraske.

Kunsten å skrive om ikke noe

Jeg spurte på Facebook hva jeg burde blogge om (Facebook er like bra som MMI). Rosa- blogg var en av svarene. Det fikk meg til å grave dypt i hukommelsen og bevisstheten. Hva ville jeg blogget om som rosablogger?

Jeg starter med klær. Som tidligere raddis bosatt på Skøyen føler jeg ofte som utskudd. Det er ikke snakk om å komponere et godt sammensatt ton-i-ton antrekk hvor fargene harmonerer, for det har jeg ikke alltid tid til. I stedenfor kan jeg ofte observeres med klær jeg føler meg vel i. De er ikke en gang dyre. Noen er ti år gamle. Jeg kan finne på å ta på meg klær med FARGER. Ikke rosa, beige, grått eller gull som er stilen her, men farger som spraker. Og jeg har én veske. Den bruker jeg til alt. Eller plastpose. Eller sekk. Helst ikke en Rema-pose, for da føler jeg meg så billig.

Så til sminke. Jeg bruker sminke. Men prosessen er stort sett så uinteressant at jeg ikke skal kjede alle de tre leserne med det. Etter min sminkeerfaring har jeg likevel noen gode sminketips:

1)   Ikke bruk for mye, da ser du
a) Horete ut
b) Eldre ut
c) Som om du har rømt fra en institusjon

2)   Ikke la en som elsker å leke seg med farger sminke deg.

3)   Ikke spør dama i kosmetikkbutikken om råd. Du risikerer å forlate butikken både blakkere og selvtillitsredusert. ”Jeg skal bare ha en maskara” er språk makeup-damen ikke vil forstå.

Så til trening. Jeg trener. Som kvinne vil jeg si: Bruk en støtte-BH og gjør noe du ikke hater, da er det større sjanse for at du fortsetter med det. Trening er lurt, det gir deg mer overskudd. Kosthold. Jeg liker mat. Jeg vil anbefale å spise når du er sulten. Det er også lurt å ikke spise for mye eller for lite. Disse rådene anbefaler jeg deg sterkt å følge! Jeg har 38 års erfaring med å spise, det tilsvarer omtrent master i ernæringsvitenskap.

Se der, ja! Nå har jeg rosablogget. Neste steg er å tilby en kursrekke i personlig livsstil, løpesko (etter tips fra Tarjei) eller pannelugger (tips fra Marianne). Marianne har egen blogg: dendagligedont.blogspot.com. Jeg tror ikke Tarjei har blogg, men han er på Twitter som @tarjeihelland. Begge er kloke folk, så jeg vil heller råde deg til å følge dem enn mye av den andre røkla ute på internettet. (jeg vet ikke hvorfor de siste setningene blir i kursiv).

Bare trøkk noe ut!

Kjøleskapsmagnet med ord

Skrivesperre kan gjør vondt. Nå har jeg hatt det i flere måneder. Jeg liker å skrive. Inni meg. I mitt indre tror jeg at jeg publiserer innlegg hver dag. Og så snakker jeg med venner om aktiviteten skriving. De sier at jeg bare må få det gjort. “ Du har jo så lett for det!” Jeg har ikke det, vet du. De skjønner jo ingenting. Det hender til og med at jeg blir sint på mennesker som tror at ord og setninger kommer av seg selv.

Enkelte oppmuntrer og heier på meg herfra til månen. Men ingenting skjer. En kollega sier: Det blir jo ikke Pulitzer-prisen det her, men vi rekker deadline. På jobb skriver jeg hver dag. Fordi jeg må. Ellers får jeg ikke lønn.

Sett i gang
Bare skriv noe. Samme om det er om sykkelturen som ikke var spesielt lang eller om det er om behovet for å snakke med fremmede i heisen. Skriving avler mer skriving. En historie gjør at du kommer på flere historier.

Legg lista lavere
I en drømmeverden borte i Narnialand skriver jeg slik at 100 følelser settes i sving. Eller jeg har gjort grundig research og lenket overalt. Og siden livet går som det gjør, opp og ned og til siden, vasken blir tett og jobben krever litt og alt krever sitt hele tida får jeg ikke produsert kvalitetsinnlegg. Slutt med det! Bare skriv noe som er helt ok. Av og til hender det at du skriver noe genuint bra. Om ikke annet har du gjort dagen bedre for noen som alltid skriver eksepsjonelt bra.

Skriv fordi du liker det
Av og til har jeg tenkt at nå håper jeg at noen LIKER det jeg skriver. Da når jeg ut og hele greia er ikke helt bortkastet. Og så er det ingen som liker det, og så blir jeg skuffet. Men jeg koser meg jo når jeg skriver. På barneskolen jubla jeg over å få skrive stil. Selve aktiviteten gjør meg glad. Og lykke er ikke så verst å oppnå det heller. Lykkelige øyeblikk kommer sjelden – og lykke kan smitte.

Gjør noe annet
Ta bilder. Les en bok. Rensk opp i sluket dersom det får deg i gang. Gå på en konsert med Oslo Balkan Band. Møt venner som driver med samme med deg, og møt folk du ikke kjenner som gjør noe du aldri ville finne på å gjøre. Alle gode forfattere/bloggere/skribenter har levd litt. Hamsun sulta – og skrev om det. Kanskje du har en opplevelse noen andre kjenner seg igjen i? Ingenting er for smalt.

Les hva andre skriver om skriving

http://www.elizabethgilbert.com/thoughts-on-writing/

Jeg fikk et abonnement på magasinet Skriva av en venninne. Det anbefales. http://tidningenskriva.se/

Copyblogger har en fin liste over blogger om å skrive kreativt. Riktignok fra 2011, men bra likevel. http://www.copyblogger.com/creative-writing-blogs-2011/

Og mer kommer etter hvert. Hva gjør du når du skrivesperra setter inn?

Klem en stein

Altså. Dag 1. #365Grateful er et prosjekt på Instagram hvor du tar et bilde hver dag av noe du er takknemlig for at du har. Fortrinnsvis med mobilen. Trykk på lenken for video på Youtube om #365Grateful. Flaut nok tok det en stund før jeg kom på noe jeg kunne knipse et bilde av, enda jeg bor i et av verdens rikeste land, er sjelden syk og aldri har opplevd ufrivillig sult. Jeg har med andre ord et veritabelt luksusproblem.Klemmestein

Det andre som holdt meg igjen fra å poste dette, var frykten for å fremstå som en suppete inspirasjons/ interiørblogger. Du vet disse som slenger snirklete intetsigende enstavelsesord på veggen, over senga, på hånda og på bloggen og som lever og ånder og brenner for å se glede i den minste ting og prakke all denne gleden og livsvisdommen på alle oss andre kyniske dødelige.

Noe av det jeg er mest glad for, er vennene mine. Det passer seg jo dårlig å være utakknemlig for å ha venner, så det er jeg ikke.

En av vennene mine heter Åsa, og hun ga meg en klemmestein. Ja. En klemmestein! Når jeg har holdt den en stund i hånda blir den varm. Akkurat på samme måte gir Åsa meg masse varme gjennom klemmer. Og jeg håper hun fortsetter med det. På Instagram ser den sånn ut. Og jada, skjermbildet av volumknappen er med vilje…