Overlevelsesguide for jobbsøkende

Lurer du på hvordan det føles å gå fra dager med høyt tempo, sosiale kolleger og en fullstappa kalender til det motsatte? Det vet jeg. Jeg kom meg videre.

Jeg søker jobb for første gang på flere år. På veien har jeg gått igjennom flere faser. I sluttspurten av min siste jobb som kommunikasjonsrådgiver var selvtilliten på topp, jeg søkte jobber i en vill fart og sprintet av gårde på intervjuer samtidig som jeg ryddet på eget fysisk og elektronisk skrivebord og tok behersket farvel med kolleger. Ok, noen farvelseanser var litt emosjonelle, men det var fordi vi likte hverandre så godt på kontoret.  Du blir fort begeistra for mennesker du ser fem dager i uka og som du deler arbeidsoppgaver, kaffekopper og fredagsvitser med.

Stillstand. Etter siste arbeidsdag i slutten av juni gikk også jeg inn en slags feriefase og søkte litt færre jobber. Jeg hadde samlet opp en del plusstid, som det heter når man er så glad i jobben sin at man glemmer å se på klokka og hamrer på tastaturet lenge etter at Kiwi har stengt. Og Norge stopper jo som kjent i juli. Jeg tror også sjefene tok konsekvensen av det utradisjonelt fine været og bevilget seg og sine litt mer fri.

Gjennom veggen. Juli rant over i august, som så traff september. Og jeg møtte en imaginær vegg. Fram til slutten av september hadde jeg produsert søknader som en robot. Venner kommenterte det, sa at ”Men det er jo ikke deg som har skrevet dette, Frøydis? Det er jo helt upersonlig”.

Siden jeg var ganske sikker på at andre uten jobb også har kjent på resignasjon, skrev jeg to innlegg. Det ene innlegget; Du strekker ikke helt til akkurat nå (kunstpause) var så tårevått at bokstavene nesten skled av skjermen, i det andre innlegget; Sparket bak av en drittunge , hadde jeg tørket tårene. Altså, jeg HYLGREIN ikke. Men jeg sutret en del.

Heldigvis kom jeg meg gjennom veggen og ut på den andre sida. Og det kan du også, dersom du nå er i nedtrykt, forvirra eller forvilla modus. Jeg har oppsummert overlevelsesguiden i fem punkter, det er ikke sikkert de funker for deg, men kanskje de funker dersom du er litt lik meg?  Det vil si… er du sosial, glad i et minimum av forutsigbarhet og gjør jobbsøkestatusen deg relativt usikker på deg selv innimellom? For å ikke si kjempefrustrert? Panikkslagen? Ta det med ro. Du dør ikke.

1)Treff folk 
Det første jeg merket at jeg savnet som jobbsøkende var det sosiale. Ingen renner ned døra på hjemmekontoret. Et generelt råd når du går igjennom en stressende periode av livet ditt er å pleie nære relasjoner, og bruke litt mindre tid på de perifere. Jeg valgte å tilbringe mest tid med nære venner. Det funker også veldig godt å gjøre noe for andre, som å hjelpe noen å flytte, handle inn mat eller … egentlig hva som helst.

For all del, ikke slutt å mingle på større arrangementer hvis du elsker det, men du kan f.eks ta med en kompis. Og hvis du har muligheten, finn en mentor, coach eller psykolog som kan være din mentale søppelbøtte når hodet ditt er fullt. Det kan være tøft å søke jobb. Snakk med noen. Våg å vise deg sårbar, det kan til og med hende det hjelper andre.
Og venner kan av og til være like viktige som en psykolog, viste en undersøkelse Mental Helse gjorde blant sine 850 medlemmer (lenke til artikkel i Dagsavisen).

2)Ha en plan og følg den
På jobb har jeg hatt milepælsplaner, ukeplaner, årshjul og utgivelsesfrister å spikre, møter å booke og busser å rekke. Som jobbsøkende forsvant alt dette. Det høres jo deilig ut, ikke saKeep calm and imagine (bilde hentet fra 9gag.com)nt? Sove lenge. Slappe av og se på formiddags-TV? Feil. For det er nå du må tenke sjæl. Men det er heller ikke umulig dersom du er normalt voksen og ansvarsfull.

Jeg prøver å stå opp klokka sju uansett, og å kjøre de samme rutinene nå som da jeg hadde jobb: lese avisa, spise en god frokost og kysse kjæresten før han går. Altså, klininga er ikke rutinemessig. Klokka 8 – 9 sitter jeg ved Mac-en, enten hjemme eller på kafé. Og jeg har en plan med ting jeg skal ha gjort den dagen. Selv er jeg et listemenneske og bruker både Evernote og fysiske ark. Det viktigste er å kunne huke av. Og så passer jeg på å ikke fylle planen for full. Du kan jo starte med å følge Morten Røvik på Twitter, han vet et og annet om å få ting gjort.

3) Dra og tren
Da jeg ble arbeidsledig (kom igjen, la oss bruke det skumle ordet) var jeg fast bestemt på å ikke gro fast i sofaputene med Dr. Phil som terapeutisk selskap.  Når øynene mine er tørre p.g.a. overdreven skjermfiksering, hjertet er på vei opp i halsen p.g.a for mye koffein eller jeg rett og slett er lei, river jeg opp rumpa fra stolen og går en tur. Eller løper en kjapp tur på tredemølla.

Du kan banne på at det er dager hvor jeg føler meg for slapp i fisken for Gasellesenteret SATS Sjølyst, men jeg drar dit likevel. Etterpå føler jeg meg sterk, ganske stolt og nesten klar for å slåss med en bjørn. Og det er viktig å føle seg litt ok hvis du skulle bli én av tolv av hundrefemti som er kalt inn på jobbintervju. Eller en av 70. Det er dessuten 1000 ting å huske på under selve intervjuet. Du skal være ydmyk, men ikke tafatt. Lyttende, men ikke passiv. Og du bør vise motivasjon for jobben, men ikke utsondre desperasjon. Du skjønner nok at det krever fokus.

4)Gjør noe helt annet
Jeg er heldig. På fritida spiller jeg klarinett i et amatørorkester og sitter i et styre hvor jeg får lov til å sysle med nettsida til orkesteret, Facebookarrangementer og lage informasjonsmateriell. Jeg er også forelsket i kameraet mitt og knipser bilder så ofte jeg kan. Og det er godt å ha noe annet å tenke på.

5)Vær snill mot deg selv
Ok, dette punktet er et lite unntak fra de andre punktene. Det er nemlig lov å ha en dårlig dag på jobben som jobbsøkende. Du kan forsove deg, gjøre et intervju du skjemmes over, skrive en elendig søknad som ser ut som den har gått igjennom Google Translate og av og til er sofaen og potetgullposen dine beste venner. Du har sikkert hørt det før: bare ikke la det strekke seg over uker. Prøv punkt 1, 3 og 5 hvis det butter. Hva enn du gjør, ikke rykk tilbake til start. Ring heller en venn. Og send meg en DM på @Dachsform hvis du trenger å snakke med noen.

Hva liker du å gjøre?

– Hva gjør du da? En venninne av meg krymper seg når hun får det spørsmålet, fordi det er ensbetydende med hva hun jobber med. Og hun jobber ikke, fordi det er litt vanskelig å kombinere med en kronisk immunsviktsykdom som gjør at hun får de fleste infeksjoner det går an å få (det er ikke HIV eller AIDS).

Når hun møter nye mennesker, spør hun derfor hva de LIKER å gjøre. Hva synes du er gøy å gjøre på fritida? Hva  gir deg kick? Spør hun. Og hun spør alt fra kassadama på Rema til den dresskledde mannen i heisen, fordi hun er nysgjerrig på folk og hva som driver dem. Det hender at noen av dem kvepper litt. Men de fleste lyser opp når de får dette spørsmålet. Selv om de ikke vil svare med en gang.

Det er uventet. Man forventer jo ikke å spurt om DET! Hva liker du å gjøre, liksom? Og hun gir seg ikke heller, men fortsetter å spørre. Så kommer svar fra stive og stramme Birken-bein om at de liker å legge puslespill, damer på 45 i Foreldregruppa innrømmer at de har en svakhet for pistolskyting og glamourmodellen drar fram bildene av Ulvehunden som hun går på topptur sammen med. Folk kan ofte overraske deg hvis du stiller litt annerledes spørsmål.

– Jeg henger jo ikke med deg fordi du er en sånn hot shot kommunikasjonsrådgiver, men fordi du er deg! Dessuten er ofte sånne rådgivere litt skumle og ekle og klarer ikke å snakke om annet enn dritkjedelige fagting. Æsj! Sa en venninne av meg bombastisk da jeg snufset på telefonen over hvor mislykka jeg var som menneske fordi jeg var a-a-a-arbeidsledig.  Gode venner vet akkurat hva de skal si.

Jeg tror flere jobbsøkere har vært akkurat der en gang, i hvert fall hvis de ikke hopper rett over til nye og spennende  muligheter. Det har jeg som regel gjort også. Mellom jobber oppstår det ofte et vakuum. Det kan føles som om være i limbo hvis du ikke bestemmer deg for å bruke tida godt, som det heter. Du må opp og få noe ut av dagen! Opp og hopp! Og det gjør jeg stort sett kl. sju, om enn noe motvillig.

Så kom jeg på at jeg har hatt få 9-4- jobber i ordets rette betydning, men mange ganger hvor jeg har jobbet skift, vært frilanser, brukt kvelder og helger og alle mulige varianter av ukurante arbeidstider for å jobbe med kommunikasjon i tillegg til den såkalte kjernetida.

Deretter husket jeg at jeg kjenner mange som ikke passer inn i A4-malen, og at jeg elsker dem for dette. Også. Jeg kjenner en del som passer inn, og er veldig glad i dem også. Så snudde jeg meg rundt og innså at det fantes en verden utenfor det blonde hodet mitt som ikke består av webstatistikk, photoshopping og leveranser (som bare er et fancy ord for å levere det du skal, helst innen fristen).Og det demret for meg at jeg måtte leve litt også innimellom.

Og så kom jeg på at de fleste er mer enn en tittel, et ansettelsesforhold eller en fagspesialisering. Venninnen min følger opp barna sine til tross for uforutsigbar sykdom, har verdens råeste latter, de beste historiene, kan lage kunst som overgår de flestes begreper, tenker så langt utenfor boksen at det ikke lenger er en boks og gir klemmer som varer i flere dager etter at du fikk dem. Slå den.

Voksenopplæring i korps

Det startet med et stykke plast fra Yamaha.  Jeg blåste i det, og det ble lyd. Og jeg så at verden var vakker og god. I det minste ble lydbildet forskjønnet da jeg etter flere års fomling lærte å skape klang. Så tok det ytterligere et par år før jeg var i nærheten av å begripe fenomenet samklang, å få til godlyd sammen med andre.

Med inntreden i korps åpner det seg en skinnende ny verden av instrumentrelatert utstyr foreldrene dine må kjøpe inn, sjargong du må lære deg og fysiologiske reaksjoner du vil unngå, som f.eks hjertebank og bevrende leppe på både deg og bestemor før du skal spille solo i gymsalen.

Spiller du i skolekorps, som de fleste små Tine Thing Helseth-er starter med, må du igjennom en obligatorisk periode med pussing av medaljer og spankulering i otta til mer eller mindre taktfaste slag fra skarptromma. Også kalt djevelens instrument. Jeg forlot korpsverdenen en lang periode, men abstinensene etter å kjenne smaken av tre under tenna og være omgitt av lyd rundt ørene ble for sterk, så jeg begynte igjen, i Vestre Aker Musikkorps. Et korps som ikke marsjerer. Ja, det finnes. Et sant konseptbrudd.

Jeg stilte et spørsmål på Twitter: – Hva er det første du tenker på når du hører ordet korps? Tusen, tusen takk for alle svarene. Jeg visste ikke på forhånd at alle innspillene ville gi inspirasjon til å blogge om korps. ikke overraskende dukket 17.mai, skarptromme, marsjer opp i feeden, sammen med orps og band camp. Tuba dukket opp påfallende mange ganger. Og messing. Som treblåser må jeg jo bare godta dette. Selv om jeg synes det er rart.

Mitt kjære korps Vestre Aker Musikkorps har marsjert én gang. På Operataket. Det skjedde under Ultimafestivalen, og vi spilte et stykke av Cage som ikke så veldig mange i publikum forsto noe av, men de klappet og smilte likevel, som jo publikum ofte gjør for korps. Siden vi er et voksenkorps, fremkalte konserten vår kun moderate reaksjoner. For korps med barn i skriker de i tillegg: ”Hurra!!! Så flinke dere var!” . Under finner du et bilde av et korps som marsjerer.

Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille.

Dette bildet ER faktisk fra 17.mai. Og dette korpset er flinke til både å marsjere og spille. Messingblåseren er sentralt plassert.

Det er ikke til å stikke under en tuba at ikke alle elsker korps.

Black Debbath synger b.l.a. om å la ungene slippe korps:

Kjære mamma, la meg slippe korps. Jeg vil mye heller dø. Ikke tving meg til å gå i tog. Ikke la min sjel forblø.

En korpshater assosierer følgende med korps: Et korps er sammensatt av en masse. Denne består av uniformer som flytter hendene og føttene samtidig, dvs. de marsjerer. Synkroniseringen av armer, føtter, hender, fingre og lepper er så krevende at det ofte blir til at de mannlige medlemmene i korpset må konsentrere seg om å gjøre én ting av gangen. Det låter derfor ofte litt surt av en slik trampende masse. Men det gjør da ingenting, for…

Korpset er uansett bare ute og lufter unotene sine én gang i året. På 17.mai. Resten av året sitter korpset bortgjemt og nedstøvet i et akustisk tett, muggluktende bomberom/gymsal og øver på korpsmusikken sin. Denne sjangeren består uten unntak av Gammel Jegermarsj som eldre liker og oppjazza versjoner av kjent populærmusikk som ”What does the fox say” og Toto som foreldre liker. Og du hører stort sett bare skarptromma og trombonene, for de andre instrumentene er det ikke så farlig med.

Samtlige korpsmusikanter smiler avsindig på selveste nasjonaldagen, for da kommer de seg endelig litt ut blant folk og de lar seg i tillegg beruse av den voldsomme mengden spillegleden som flyter gjennom instrumentene og blander seg med fingersvette og spytt.  Det er derfor ikke rart at korpsmusikanter ikke klarer å beherske seg og dundrer på med styrkegrad extra strong, eller fff på musikkspråk. For spillegleden er tross alt det viktigste, ikke å oppnå unison klang og å komme inn og avslutte samtidig.

Hvis du er en av dem som smilte skjevt eller flirte i skjegget mens du slo deg på lårene når du hørte ”avslutte samtidig”, denne er til deg: Det er ingen som spiller i korps som noen gang har hørt uttrykket ” This one time … in Band Camp”, og du kan derfor trygt dra denne vitsen foran en av oss. Din kunnskap om American Pie og fløyters mange anvendelsesområder vil dessuten kunne bidra til at du både får med deg en fløytist og fløyta hjem. Alternativt en løs treblåser, som f.eks en saksofonist, klarinettist, oboist, fagottist eller engelsk hornist. Mulighetene er uendelige!

Geir WM

Fra Sør-Afrikansk aften med Vestre Aker Musikkorps og Bands Crossing Borders. Geir Daasvand er saxe-solist.

På tide med litt voksenopplæring. Enkelte av oss som spiller i voksenkorpset VAM, bruker litt andre ord når vi skal fortelle hva vi egentlig driver med. Ord som blåseorkester, ensemble, samtidsmusikk, elitedivisjonen og orkesterverker klinger litt annerledes enn korps. Selv om vi er stolte over at vi spiller i korps. Å skape et musikalsk resultat sammen med 50 andre krever litt mer enn flytting av fingre.

En liten kuriositet: en oboist som marsjerer og snubler, risikerer å raskt stryke med fordi røret blir kjørt inn i munnen og gjennom halsen. Enda en grunn til å la være å bedrive slik risikoaktivitet.  Så der har vi VAM, et korps som ikke marsjerer,  ikke har uniformer, og som ikke har loppemarked fordi vi tjener alle pengene våre på å avholde juletrefester for bedrifter i løpet av tre uker i januar.

Det er mulig vi bryter noen regler for hva et korps skal være. Eller så er det også mulig at korpsverdenen er langt mer mangfoldig enn mange tror. Hva tror du?

Sparket bak av en drittunge

Skulle ønske at jeg var en arbeidsledig 24-åring. Det vil kanskje provosere noen som er i den aldersgruppa. Bidra til å gjøre noen generasjon Y-ere enda mer ulykkelige og tynget av alvor. De er jo så triste alle sammen i den generasjonen.

Jobbsøkesytinga er definitivt usvelgelig dersom jeg maler det i krigsstyper over en Dagbladside og presenterer det for en gjennomsnittsungdom i Tyskland: arbeidssøkende norsk kvinne (37) med utdannelse og over fem års erfaring fra kommunikasjon og jounalistikk søker jobb i et arbeidsmarked med 3.3 prosent arbeidsledighet. Oddsene er ikke akkurat mot meg i europeisk sammenheng.

Jeg ønsker ikke at jeg var 13 år yngre. Fordelene ved å ha tippet 35 + kan summeres opp i ett ord: Alder. Alder gjør at menn over midtlivskrisa ikke lenger klapper meg på hodet, verken verbalt eller bokstavelig, eller prøver å fyre meg opp ved å si at jeg er søt. For da spenner jeg bekymringsrynken ekstra hardt og snakker pedagogisk langsomt. Og jeg bryr meg ikke om jeg ser stygg ut heller. Alder gjør at jeg kan gå inn i et rom og få  oppmerksomhet for det jeg sier og ikke det jeg har på meg. Det hender til og med at enkelte tror jeg har peiling når jeg hever stemmen. Det blir av og til helt stille når jeg snakker. Det er en god følelse for en som vokste opp med å hviske lavest i alle samtaler, stå ytterst i alle hjørner og bli valgt sist i gymmen.

Nei. Jeg vil ha den alderen jeg har. Jeg vil ha erfaringen min og vissheten om at jeg havner på rett kjøl selv om livet mitt roterer rundt i 360 graders vinkel og flipper vertikalt. Men. Jeg ønsker er at min indre 24-åring kommer og sparker meg bak. Jeg vil at hun skal etterlate seg et saftig fotavtrykk på min høyre rumpeball, og ikke la seg stoppe av at pekefingeren til min indre knirkende kjerring stikker henne i brystet.

Da jeg var 24 var jeg ganske modig. Pippis fletter svingte som et mentalt bilde i underbevisstheten mens jeg snurra telefonledningen rundt pekefingeren og snakket rolig med vaktsjefene i ulike aviser: «Hør her. Jeg har skrevet en artikkel om Rockeband X. De kommer fra Tønsberg. En kjempeflink fotograf som heter Sissel har tatt bilder. Kan jeg få en helside. Jeg vil ha 1500 kr. Jeg mailer deg artikkelen nå. OK? FINT!»

Som 24-åring var jeg innimellom takene av dyp eksistensiell usikkerhet en irriterende, sta, utålmodig og ekstremt målbevisst liten drittunge. Dette selvbildet svingte jo litt, men som underbetalt frilanser måtte jeg jo bare selge de bæra jeg hadde, eller i dette tilfellet: orda. Da nyttet det ikke å være redd for å prøve, teste ut, eksperimentere. Kort sagt: være kreativ. Tørre å gå på snørra. For det gjorde jeg jo mange ganger,spesielt før jeg hadde lært meg arbeidslivet for dummies.

Særlig husker jeg en e-post skrevet i CAPS-LOCK og sendt avgårde i skingrende affekt. Avsender: en kvinnelig magasinredaktør som kan skremme vannet av  de våte ørene til allverdens små, irriterende snørrunger(Nei, det var ikke Ellen Arnstad). Mottaker var selvsagt meg. Jeg hadde sendt en av Norges mest opptatte redaktører en lang, enerhverende selvopptatt mail og bedt om stiltips for å bli tatt mer seriøst som kvinnelig journalist. For det mente jeg at hun sikkert ville ta seg tid til. Herregud. Skam.

Med årene fikk jeg mer erfaring. Og med erfaring ble foten-i-døra til føtter-som-går-stille-i-dørene. Til erfaringsbasert ydmykhet la jeg etterhvert, som jeg jobba litt mer, møtte flere mennesker, leste og lærte og trodde jeg skulle bli klok som 7.frøken i huset…En følelse av utilstrekkelighet. Og til utilstrekkelighet la jeg til et eget forventningspress om at det jeg produserte måtte være «bra nok» før jeg la det ut, trykket på «Send»-knappen, lastet opp bildet. Gjerne så bra som overhode mulig på første forsøk. Helst perfekt. Som om det finnes.

En uheldig konsekvens av denne forsiktigheten: å la være å søke på jobber hvor jeg ikke matcher minst 8 av 10 kriterier. Enkelte kaller det å «være jente», men jeg synes beskrivelsen blir for lite dekkende, all den tid det finnes en samling med kvinner med mer bein og brusk i nesa enn medlemsmassen i Norsk Bokseforbund. Les forresten denne om du ikke føler at du har så altfor mange bein i nesa: 7 Secrets Of Super-Productive Female Entrepreneurs

Jeg møtte nylig @frkvivi, ei jente med veldefinert nesebeinstruktur, og hun sa noe klokt: «Du kan ikke la være å søke på jobber fordi du tror du ikke matcher stillingsbeskrivelsen. For tenk om du er akkurat den personen de trenger!» Ja. Tenk om. Tenk om de liker meg? Som et eksperiment har jeg bestemt meg for å slutte med å være redd for å dumme meg ut. Første tegn på risikoatferd: å publisere et innlegg som ikke har blitt drøvtygd i fire timer av en gammelklok ku, men spyttet ut etter en time av en skamløs kalv.

Fordi jeg har innsett at målet er det viktigste. Og det er at jeg etterhvert skal finne drømmejobben og kolleger som vil drømme og levere sammen med meg, og jeg har innsett at det går gjennom prøving og feiling og å våge å være synlig med all min menneskelige middelmådighet. Så. Her er jeg. Her er min LinkedIN-profil.  Den er ikke helt ferdig, så kom gjerne med tips om forbedringer.

Nå har jeg skikkelig vondt i rumpa. Men jeg tror det er verdt det.

Du strekker dessverre ikke helt til akkurat nå

Den siste måneden har jeg hørt flere i min omgangskrets sukke over den store Overgangen: «Ja, du vet, for meg tok det flere dager før jeg var ute av feriemodusen. Det er skikkelig hardt å gå på jobb, særlig når det er så fint vær! » Noen sier med dårlig skjult skjult stolthet at de nå har besvart alle 150 mailene som lå og ventet på dem i innboksen da de kom tilbake igjen på jobb.  Andre igjen jubler på Facebook:» Work, sweet work» «, «Koser meg med jordbær sammen med dyktige og inspirerende kolleger hos Superspennende Selskap!» og » Jeg hjærter jobben min».

På LinkedIN har jeg mennesker i nettverket mitt som har mastergrad, er etablert med husbanklån og fast jobb og sepia profilbilde med dramatisk svart bakgrunn og 10 anbefalinger. Og noen av dem har så vidt fylt 30!  Alt dette, alle disse oppdateringene, alle disse vitnemålene på vellykkethet gjør meg litt svett.

Og jeg begynner å kjenne igjen og dyrke følelsen av at jeg er et barn som ikke rekker opp til en grå blyantstreken langt der oppe på en vegg. Enda jeg strekker meg alt jeg kan. For jeg har ikke jobb akkurat nå. Og den statusen gjør at jeg av og til kan føle meg utilstrekkelig.

-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!

-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!

Status: jobbsøkende
Jeg er fullt klar over at flere har det verre enn meg. Det er mange der ute i Norge og resten av Europa som er enten i periferien av eller helt utenfor arbeidslivet, noen av dem har vært det i flere år. Enkelte av dem er i ferd med å kjempe seg tilbake. En av dem er @maritabaluba med bloggen «Se hun snakker».  Hun heier jeg veldig på. Hun skriver dessuten helt fabelaktig bra. Både de menneskene som står på og ikke gir opp og de menneskene som det av og til blir for mye for, heier jeg på, både i det stille og mer høylytt.

Jeg har venner som er uføretrygda og slåss mot kronisk sykdom og svigerforeldre fra helvete. De heier jeg på også. For det letteste i verden er å heie på andre. Klappe venninner på skuldra og si:» Men du er jo så flink». For så å smile når noen returnerer komplimentet ditt og sier at de trenger deg, at du er viktig for dem.

Nikke bekreftende når noen sier at » Dette. Dette ordner seg. Det bare VET jeg». Jeg strekker smilet så langt og så bredt jeg bare klarer, men ikke langt nok til at det alltid omfavner kjæresten og de beste vennene mine. Og definitivt ikke langt nok inn til at det omfavner meg selv.

For en som kaller seg kommunikasjonsrådgiver burde dette være enkelt. Det burde være lett som et lavkarbokakestykke å skrive kreative søknader som danker ut 200 andre, bruke nettverket – få jobb i en ideell organisasjon og legge opp en strategi i sosiale medier. Alt dette mens jeg blogger tre ganger om dagen om sosiale medietrender, #treningsuka og er ærlig om egen iboende sårbarhet og hvor viktig det er å se andre. By på meg selv.

Til å begynne med var jeg skeptisk til å skaffe meg et publikum for noe som er så viktig for meg som å skaffe meg en ny jobb. Fordi et publikum, selv om det bare er to stykker, forventer. Respons forplikter. Folk blir så skuffa på mine vegne når jeg blir innstilt som nummer to. Igjen. «Det var veldig jevnt, men… Du rakk dessverre ikke helt opp». Jeg strakk ikke til.

Konvolutter fra Norwegian Design

Hvordan jeg innbiller meg at folk reagerer på nytt fra den spennende føljetongen «Frøydis søker jobb». Konvolutt én: innkalling. Konvolutt to: Gikk ikke videre.

Cecilie Thunem-Saanum har skrevet et innlegg om hvor lett det er å måle seg med andre og føle seg utilstrekkelig og om å dyrke frem det beste i  deg i innlegget : Om papp og porselen. Ordene hennes ga meg masse inspirasjon, og jeg synes derfor flere burde lese det.

Forteller deg om meg selv.  Men ja. Hva synes jeg er krevende? Det hender jeg sliter litt i intervjuer. Oppfordringen: «Så. Ja. Fortell om deg selv, da!» gjør at jeg låser meg litt.

Jeg husker spesielt ett jobbintervju hvor jeg var helt ute og syklet, og hvor jeg ga både for lite, for mye og totalt irrelevant informasjon i løpet av 1 time: Ja, eeeeeh, hva skal jeg si? Jeg er jo korpsjente, da! Og skilsmissebarn. Og jeg fikk ikke studert så mye oppe i Trondheim, for det var så mye artigere å jobbe og skrive. Jaaaah. Det var gøy, altså. (Blablablabla. Hold kjeft! Idiot. Idiot! Hvorfor sa du det? Og du kaller deg kommunikasjonsrådgiver? God på muntlig kommunikasjon? Ja, særlig! )

Mine tidligere sjefer sier at jeg er så god på å løfte frem andre, at jeg er veldig samarbeidsvillig og har stor stå – på – vilje. Trauste, fine egenskaper som dessverre ikke ser like sexy ut på en CV.  Så jeg har fundert litt. Burde jeg sprette opp fra stolen og ta intervjuerne i hendene? Tegne smilefjes og tankebobler på et medbrakt A3-ark? (Jeg er jo kreativ også, men det er jo noe alle sier at de er, så det kan jeg ihvertfall ikke si).

Noen ganger har mine jobbintervjuer, som regel de viktigste, resultert i babling, formålsløs veiving med armer og bein og en rekke øøøøøh-er. En gang fikk jeg denne tilbakemeldingen: «Vi fikk et helt annet inntrykk av deg på andregangsintervjuet, for da virket du mye mer SAMLET». Det sier jo litt.

Men. Det hender at jeg er usikker på hvordan jeg skal klare å samle meg nok til at jeg går forbi de 100 andre og blir nummer én og ikke hun som nok en gang ble slått på målstreken. Jeg jobber med saken.

Nå bare sier jeg noe

– Du bør jo helst ha noe smart eller fornuftig å si også! Ellers er det jo ingen vits! Utsagnet kom fra en bekjent. Vi hadde metasnakket i 10 fulle minutter om å være på Twitter og i andre sosiale medier. Han hadde fortalt om sine venner som jobbet med kommunikasjon, flere av dem tydeligvis på høyt nivå, det var webrådgivere med ekstensiv HTML og CSSkunnskap og sans og hjerter i brann for strategisk innholdsanalyse og suverent engasjement for innovative løsninger og senior rådgiver ditt og senior datt.

Han holdt et lite foredrag om at mange av dem var aktive på Twitter en stund, men at de etterhvert mistet interessen fordi de ikke fikk noe utbytte av det. Han hisset seg nesten litt opp over all denne tantinga og fjasinga som foregikk: Det skjedde jo så mye tull på Twitter! Ingen substans, bare masse pjatt. Folk bare lirte av seg…ræl. (for en gjeng med tapere! De må jo ha #fritidsproblemer)Fermata = holde tonen, pause

Jeg holdt kjeft og nikket fordi jeg var sliten i hodet etter et langt fagseminar.  Egentlig ville jeg ha en samtale som fløt , at den kunne strømme like lett ut som vinen fra flaska på bordet, ikke en diskusjon som hakket avgårde og hvor jeg følte at jeg måtte forsvare meg. Jeg holdt meg fast i et alt for fullt vinglass(det eneste den kvelden) mens selvtilliten krenget faretruende.

Og jeg kom på at jeg var taus på Twitter i ett og et halvt år fordi jeg ikke torde å tvitre noe som helst, fordi jeg ikke trodde at det jeg kom opp med var #nyttig #faglig eller #fornuftig  eller #morsomt nok for andre. Og at det er grunnen til at jeg fortsatt holder kjeft i enkelte samtaler hvor fagkompetansen er på Berkeley- nivå.

Men så tok jeg sjansen på å være meg selv, bedrive litt mindre selvsensur og slutte med lurkinga. Ifølge Petter Bae Brandtzæg (  kan Twitterbrukere deles inn i fem grupper:1) Sosialisering 2) Lurkere 3)Sporadiske 4) Diskusjon og 5) Avanserte. Jeg vet ikke helt hvor jeg passer inn i kategoriene over, men jeg tror ikke lenger jeg bedriver utstrakt lurking. Han heter forresten @PetterBB på Twitter hvis du vil følge han.

Jeg er forresten ikke Twitter. Men det fins over 1000 andre grunner til at jeg deler på Twitter, og dette er noen av dem: slagverkere, solospillere, de som stemmer rødt, de som hører stemmer, jenter som elsker sko, jenter som elsker traktorsko og jentene som går i dem, de som jobber i offentlig sektor eller privat sektor, de som jobber med seg selv, gul, grønn eller lilla sektor, folk som ofte tuller og folk med depresjon…Og før du får en viss Coca Cola – reklame på hjernen, jeg tror jeg runder av denne beskrivelsen av de jeg følger og de som følger meg tilbake og de som avfølger meg på Twitter.

Det er folka som er de viktigste grunnene til at jeg deler, diskuterer og legger ut i det vide og breie, noe smart, noe ikke fullt så smart. Mine betraktninger blir uinteressante hvis jeg ikke får  brynt dem opp mot andres betraktninger. De er dessuten ikke 100 % mine heller, men noe jeg har lest eller hørt. Å ha som mål å si noe smart eller fornuftig i alle samtaler vil jeg sammenligne med en mutters hjemme-alenefest. Du kommer jo ikke akkurat på så kreativt, underfundig eller innovativt å si når du snakker til speilet. Og hvis du stirrer akkurat for lenge inn i det, begynner ansiktet ditt å falle fra hverandre og du ser rar ut. Og vennen min, du kan BLI sånn.Selvopptatt kalles det. Jeg prøver å unngå å bli det, fordi jeg ikke er så begeistra for andre som gir uttrykk for å være det.

Jeg har en tendens til å enten kjede meg eller føle meg dum og liten sammen med folk som bare sier dønn smarte og gjennomtenkte ting og som skal ha siste ord i enhver samtale. Jeg synes ikke det er noe godt utgangspunkt for en god samtale. Det er jo det vi alle vil ha, er det ikke? Rekk opp hånda alle som er i mot den gode samtalen( oi, nå ble det stille).

PS :I ettertid har jeg funnet ut at denne fyren faktisk er hyggelig. Men det fant jeg først ut når jeg la ned guarden. Og da gjorde han det også.

Stjålne øyeblikk – om å stjele tid, fra seg selv

Siemens fra 90-tallet, min aller første mobilmodell

Dette må være en av de schtøggeste mobilene dere noen gang har sett.

Da jeg var 24, skaffet jeg meg mobiltelefon, en Siemens som bokstavelig talt lignet stygt på modellen under.Da hadde vennene mine mast i flere måneder om at de aldri fikk tak i meg , og at jeg måtte til h… skaffe meg mobiltelefon. Hadde jeg ventet lenger kunne de slettet meg som venn på gamlemåten(dvs. før Facebook): man bare slutta å invitere utskuddet med på fest og unngikk vedkommende i studentkantina.

Så jeg skaffet meg en klumpete dings som gjorde meg varm i ørene etter fem minutter (maks samtaletid på studentbudsjett i 99, og fortsatt maks samtaletid for fattern, som tror mobilsamtaler fortsatt koster 5 kroner eller mer for minuttet) og som jeg til stadighet glemte igjen hjemme, uten at det gjorde at jeg følte meg naken og avkoblet fra menneskelig kontakt.

Og med tilgjengelighetens uutholdelige letthet begynte tyranniseringen. For plutselig kunne jeg få en mobilsamtale midt i kassakøen på Rimi, og det var jo stress.

På BI leste jeg «Øyeblikkets tyranni» av Thomas Hylland-Eriksen , en bok som kom ut i 2001 og som dreide seg om at vi måtte etterstrebe å ha «langsomme tid». Hylland-Eriksen var bekymret over alt stresset og jaget som fulgte med å være tilgjengelig hele tida, gjennom mobil og e-post og andre hjelpemidler som skulle være tidsbesparende.

Og dette var før vi hadde mobiler som var smartere enn oss selv, så dere kan bare tenke dere hvor bekymra han er NÅ. Nå er selv Hylland-Eriksen på Facebook. Jeg tror ikke han tør å være på Twitter – og det er kanskje like greit, for det finnes grenser for hvor ofte verden orker å utsettes for Thomas sin stadige rikssynsing. Han ville tvitret som en snusfornuftig og slitsom variant av @orjas.

Magisk krok_1

Bilde av super krok jeg har brukt for å fiske dorske torsker. Null mobildekning, kun lyd av kasting og måker. Def. på langsom tid.

De siste årene er mange blitt mer og mer opptatt av tid som et luksusgodet som man ikke deler  med hvem som helst. «Du må ikke sløse bort tiden». «Det er bortkastet tid». «Jeg hater tidstyver». Alle uttrykkene beskriver tid som en størrelse, noe konkret som et stykke Jarlsbergost som kan kastes eller kuttes biter av. Ost er ost, og tid er tid.

Vi samles i krokene for å sukke og himle med øynene over hun/han ene kollegaen som «ikke respekterer andres tid » og vi går på kurs i GTD – eller Get Things Done.

Tid er dyrebart – og tid er noe som kan tas fra oss dersom vi ikke passer på de usle minuttene og sekundene vi får utdelt i løpet av et usselt, gjennomsnittlig liv. For tenk om vi kastet bort tid som kunne vært brukt på å fikse klimaproblemene?

Her bruker venninna mi Sissel tida på noe fornuftig; hun klemmer et tre ute i naturen mens hun får frisk luft.

Her bruker venninna mi Sissel tida på noe fornuftig; hun klemmer et tre ute i naturen mens hun får frisk luft.