Noen avstikkere fra Hovedveien

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

– Drøm videre!

– Jeg tror at bare man jobber hardt, så får man til det man vil! Sa en jente i et intervju jeg leste. Jeg tror hun var ca. 23. Jeg grep meg i å tenke: ”Helledussan! Så søt hun er. Hun tror virkelig at hardt arbeid gjør at man får det man vil ha. Og jeg fikk lyst til å ta henne til side og starte en preken med ”Nå skal du høre her. Jenta mi…osv. og avslutte med: Drøm videre! ”. Sjarmerende, ikke sant?

Men hun må lære å tryne. Hvis hun da gjør det. Sånn som Carrie har gjort i Sex og Singelliv i eksempelet under. I en episode gikk hun nemlig på snørra. På catwalken. Og Heidi Klum skrittet grasiøst over henne.

giphy

Enda Carrie hadde øvd masse på catwalkgange i minst 40 episoder allerede, datt hun så lang hun var, noe som førte til følgende visdomsord eller SATC-ism:

I had a choice. I could leave the runway and let my inner model die of shame,
or I could pick myself up, flaws and all, and finish.
And that’s just what I did. When real people fall down in life,
they get right back up and keep on walking…

Det er nemlig sunt å gå på trynet på veien mot drømmen.
Verden er urettferdig og vil dele ut ørefiker til selvbildet innimellom. Realitetsorientering foregår med et kart som alltid endrer seg, hvor kompasset peker hit og dit og du av og til dumper til knes i dyp gjørme. Og noen ganger sikter du mot stjernene, men kommer deg ikke lenger enn til Kikut. Men poenget er, du kommer deg ihvertfall ut og på vei mot noe. Jeg leser Brené Brown ”Rising Strong” på lydbok og tenker at det er viktig å lære seg å tryne med stil. Ifølge forskeren er «vulnerability bad-ass».

Drømmer er ofte en nøvendig flukt fra virkeligheten.
I sjuende klasse spurte læreren klassen hva som var viktig for oss i en jobb. Makt, svarte jeg. Du mener kanskje innflytelse, sa læreren da. Jada, jada, svarte jeg rødmende. Men for meg var det faktisk makt. Nerdenes hevn. Jeg har i det hele tatt drømt mye i årenes løp. Da jeg var 10 år og prøvde å gjøre meg usynlig med rødblinkende kviser var det konsertpianist jeg drømte om å bli. Så fantaserte jeg om en jobb hvor jeg kunne gå i snasne drakter og praktisere power walk i klikkende hæler.10 år senere startet jeg å skrive i studentavisa Under Dusken og fabulerte etter hvert om å bli en kvinnelig versjon av Steinfeld i Russland. Eventuelt reise til krigsområder. Ja!

Drømmer er per definisjon ikke realistiske, og skal heller ikke være det.
Lyden av drømmer som knuses har en skjør metallisk klang som gir smak i munnen lenge etterpå. Det kan være den lett skjelvende skuffelsen og søkket i magen når drømmearbeidsgiveren ikke kaller deg inn til intervjurunde nummer to. Knuste drømmer er også det stive blikket på den tause mobilen tre dager etter at du møtte Drømmemannen (eller dama) på byen. Eller en 14-åring som har ventet hele dagen på å høre Justin Bieber og som så må reise hjem etter å ha hørt kun en sang. Felles for alle drømmer er at det suger når man blir skuffa, enten man er 14 eller 40.

Jeg har blitt mye mer forsiktig, men setter meg fortsatt i overkant fluffy og losamlende mål. Og går fortsatt på trynet . Sikkerhetsnettet er bare strammere. Jeg har aldri vært i Russland eller i krigsområder, men har litt makt da, jeg er med på å bestemme leggetid for en gutt på 9 måneder. Han smiler i søvne, så jeg er sikker på at han drømmer vakkert. Og en gang skal jeg fortelle han hvorfor det er så viktig å drømme svært også: «Drøm bare videre, du gutten min…»

Kanskje jeg viser han denne: 11 grunner til at det er viktig å drømme (Fra bloggen Lifehack, som jeg lot meg inspirere av i dette innlegget).

Sparket bak av en drittunge

Skulle ønske at jeg var en arbeidsledig 24-åring. Det vil kanskje provosere noen som er i den aldersgruppa. Bidra til å gjøre noen generasjon Y-ere enda mer ulykkelige og tynget av alvor. De er jo så triste alle sammen i den generasjonen.

Jobbsøkesytinga er definitivt usvelgelig dersom jeg maler det i krigsstyper over en Dagbladside og presenterer det for en gjennomsnittsungdom i Tyskland: arbeidssøkende norsk kvinne (37) med utdannelse og over fem års erfaring fra kommunikasjon og jounalistikk søker jobb i et arbeidsmarked med 3.3 prosent arbeidsledighet. Oddsene er ikke akkurat mot meg i europeisk sammenheng.

Jeg ønsker ikke at jeg var 13 år yngre. Fordelene ved å ha tippet 35 + kan summeres opp i ett ord: Alder. Alder gjør at menn over midtlivskrisa ikke lenger klapper meg på hodet, verken verbalt eller bokstavelig, eller prøver å fyre meg opp ved å si at jeg er søt. For da spenner jeg bekymringsrynken ekstra hardt og snakker pedagogisk langsomt. Og jeg bryr meg ikke om jeg ser stygg ut heller. Alder gjør at jeg kan gå inn i et rom og få  oppmerksomhet for det jeg sier og ikke det jeg har på meg. Det hender til og med at enkelte tror jeg har peiling når jeg hever stemmen. Det blir av og til helt stille når jeg snakker. Det er en god følelse for en som vokste opp med å hviske lavest i alle samtaler, stå ytterst i alle hjørner og bli valgt sist i gymmen.

Nei. Jeg vil ha den alderen jeg har. Jeg vil ha erfaringen min og vissheten om at jeg havner på rett kjøl selv om livet mitt roterer rundt i 360 graders vinkel og flipper vertikalt. Men. Jeg ønsker er at min indre 24-åring kommer og sparker meg bak. Jeg vil at hun skal etterlate seg et saftig fotavtrykk på min høyre rumpeball, og ikke la seg stoppe av at pekefingeren til min indre knirkende kjerring stikker henne i brystet.

Da jeg var 24 var jeg ganske modig. Pippis fletter svingte som et mentalt bilde i underbevisstheten mens jeg snurra telefonledningen rundt pekefingeren og snakket rolig med vaktsjefene i ulike aviser: «Hør her. Jeg har skrevet en artikkel om Rockeband X. De kommer fra Tønsberg. En kjempeflink fotograf som heter Sissel har tatt bilder. Kan jeg få en helside. Jeg vil ha 1500 kr. Jeg mailer deg artikkelen nå. OK? FINT!»

Som 24-åring var jeg innimellom takene av dyp eksistensiell usikkerhet en irriterende, sta, utålmodig og ekstremt målbevisst liten drittunge. Dette selvbildet svingte jo litt, men som underbetalt frilanser måtte jeg jo bare selge de bæra jeg hadde, eller i dette tilfellet: orda. Da nyttet det ikke å være redd for å prøve, teste ut, eksperimentere. Kort sagt: være kreativ. Tørre å gå på snørra. For det gjorde jeg jo mange ganger,spesielt før jeg hadde lært meg arbeidslivet for dummies.

Særlig husker jeg en e-post skrevet i CAPS-LOCK og sendt avgårde i skingrende affekt. Avsender: en kvinnelig magasinredaktør som kan skremme vannet av  de våte ørene til allverdens små, irriterende snørrunger(Nei, det var ikke Ellen Arnstad). Mottaker var selvsagt meg. Jeg hadde sendt en av Norges mest opptatte redaktører en lang, enerhverende selvopptatt mail og bedt om stiltips for å bli tatt mer seriøst som kvinnelig journalist. For det mente jeg at hun sikkert ville ta seg tid til. Herregud. Skam.

Med årene fikk jeg mer erfaring. Og med erfaring ble foten-i-døra til føtter-som-går-stille-i-dørene. Til erfaringsbasert ydmykhet la jeg etterhvert, som jeg jobba litt mer, møtte flere mennesker, leste og lærte og trodde jeg skulle bli klok som 7.frøken i huset…En følelse av utilstrekkelighet. Og til utilstrekkelighet la jeg til et eget forventningspress om at det jeg produserte måtte være «bra nok» før jeg la det ut, trykket på «Send»-knappen, lastet opp bildet. Gjerne så bra som overhode mulig på første forsøk. Helst perfekt. Som om det finnes.

En uheldig konsekvens av denne forsiktigheten: å la være å søke på jobber hvor jeg ikke matcher minst 8 av 10 kriterier. Enkelte kaller det å «være jente», men jeg synes beskrivelsen blir for lite dekkende, all den tid det finnes en samling med kvinner med mer bein og brusk i nesa enn medlemsmassen i Norsk Bokseforbund. Les forresten denne om du ikke føler at du har så altfor mange bein i nesa: 7 Secrets Of Super-Productive Female Entrepreneurs

Jeg møtte nylig @frkvivi, ei jente med veldefinert nesebeinstruktur, og hun sa noe klokt: «Du kan ikke la være å søke på jobber fordi du tror du ikke matcher stillingsbeskrivelsen. For tenk om du er akkurat den personen de trenger!» Ja. Tenk om. Tenk om de liker meg? Som et eksperiment har jeg bestemt meg for å slutte med å være redd for å dumme meg ut. Første tegn på risikoatferd: å publisere et innlegg som ikke har blitt drøvtygd i fire timer av en gammelklok ku, men spyttet ut etter en time av en skamløs kalv.

Fordi jeg har innsett at målet er det viktigste. Og det er at jeg etterhvert skal finne drømmejobben og kolleger som vil drømme og levere sammen med meg, og jeg har innsett at det går gjennom prøving og feiling og å våge å være synlig med all min menneskelige middelmådighet. Så. Her er jeg. Her er min LinkedIN-profil.  Den er ikke helt ferdig, så kom gjerne med tips om forbedringer.

Nå har jeg skikkelig vondt i rumpa. Men jeg tror det er verdt det.