Kunsten å skrive om ikke noe

Jeg spurte på Facebook hva jeg burde blogge om (Facebook er like bra som MMI). Rosa- blogg var en av svarene. Det fikk meg til å grave dypt i hukommelsen og bevisstheten. Hva ville jeg blogget om som rosablogger?

Jeg starter med klær. Som tidligere raddis bosatt på Skøyen føler jeg ofte som utskudd. Det er ikke snakk om å komponere et godt sammensatt ton-i-ton antrekk hvor fargene harmonerer, for det har jeg ikke alltid tid til. I stedenfor kan jeg ofte observeres med klær jeg føler meg vel i. De er ikke en gang dyre. Noen er ti år gamle. Jeg kan finne på å ta på meg klær med FARGER. Ikke rosa, beige, grått eller gull som er stilen her, men farger som spraker. Og jeg har én veske. Den bruker jeg til alt. Eller plastpose. Eller sekk. Helst ikke en Rema-pose, for da føler jeg meg så billig.

Så til sminke. Jeg bruker sminke. Men prosessen er stort sett så uinteressant at jeg ikke skal kjede alle de tre leserne med det. Etter min sminkeerfaring har jeg likevel noen gode sminketips:

1)   Ikke bruk for mye, da ser du
a) Horete ut
b) Eldre ut
c) Som om du har rømt fra en institusjon

2)   Ikke la en som elsker å leke seg med farger sminke deg.

3)   Ikke spør dama i kosmetikkbutikken om råd. Du risikerer å forlate butikken både blakkere og selvtillitsredusert. ”Jeg skal bare ha en maskara” er språk makeup-damen ikke vil forstå.

Så til trening. Jeg trener. Som kvinne vil jeg si: Bruk en støtte-BH og gjør noe du ikke hater, da er det større sjanse for at du fortsetter med det. Trening er lurt, det gir deg mer overskudd. Kosthold. Jeg liker mat. Jeg vil anbefale å spise når du er sulten. Det er også lurt å ikke spise for mye eller for lite. Disse rådene anbefaler jeg deg sterkt å følge! Jeg har 38 års erfaring med å spise, det tilsvarer omtrent master i ernæringsvitenskap.

Se der, ja! Nå har jeg rosablogget. Neste steg er å tilby en kursrekke i personlig livsstil, løpesko (etter tips fra Tarjei) eller pannelugger (tips fra Marianne). Marianne har egen blogg: dendagligedont.blogspot.com. Jeg tror ikke Tarjei har blogg, men han er på Twitter som @tarjeihelland. Begge er kloke folk, så jeg vil heller råde deg til å følge dem enn mye av den andre røkla ute på internettet. (jeg vet ikke hvorfor de siste setningene blir i kursiv).

Den Store Barnehagen

Jeg har jobbet i barnehage. Noe som betyr at jeg har fått betalt for å skifte bleier, tvinge barn i søvn, lage mos av lapskaus og megle mellom hissigpropper på to år som slår hverandre til blods med legoklosser. Jeg har fått snørr servert, vasket av ryggbæsj og jeg kjenner alle karakterene i «Drømmehagen» og kan kle på en liten, slimete åme mens jeg stopper en annen fra å dra ut puppen min av genseren.Men jeg har også opplevd at fem stykker løper mot meg og roper «Tante Føjdis» og at alle barna sitter fjetret når jeg synger.

Med andre ord, ,jeg har hatt varierte arbeidsoppgaver og taklet mye rart i barnehage. Men voksne mennesker er jo ulike de også… Jeg skal nå foreta en analyse av likhetene mellom den lille barnehagen og den Store barnehagen. Og jeg vil beskrive tre av dem, IntimIrene, KoordinatorKari og KlåKåre. Det er flest kvinnenavn siden jeg har jobbet på flest kvinnedominerte arbeidsplasser, men det kan like gjerne være menn.Merk at dette innlegget er veldig satt på spissen.

La oss starte med IntimIrene. Bilde: pig- man

IntimIrene er kvinnfolket du unngår i gangen og i kantina hvis du har en jobb å gjøre. Hun stopper ofte i døra di for å slå av en prat, og det betyr at du etter 45 minutter får lyst til å slå henne i  hjel fordi hun deler så vilt og uhemmet av sitt liv.

Mannen hennes forstår henne ikke, sønnen har ADHD og hun liker egentlig ikke jobben sin noe særlig heller. Bikkja tok dessuten selvmord med å henge seg selv etter bikkjehalsbåndet i Rhododendroen.

Og alt dette forteller hun til deg. Dessuten har hun ofte kronisk stressnakke og mange  andre diffuse plager akkompagnert av et trist hundeblikk. Mot IntimIrene finnes ulike strategier. Når hun spør «Du har kanskje mye å gjøre», er svaret aldri «Det går fint», men et forebyggende angrep: snakk om deg selv.

Snakk så mye om deg selv at hun går lei og finner noen andre hun kan drive mot kanten av sammenbrudd. IntimIrene har nemlig ikke skjønt at man må begrense den verste selvmedlidenheten til psykologer og venner, men øser den ut på allslags tilfeldige ofre.

Og det verste er jo, man synes synd på henne. Det gjør vondt når andre har det vondt. Et naturlig instinkt er å ville hjelpe. Men du kan hjelpe henne bedre ved å henvise henne til bedriftspsykologen eller prøve å snakke om positive ting. Du skal jo dessuten jobbe også.

KoordinatorKari kan ligne på IntimIrene fordi hun snakker like mye, men ikke la deg lure. Det er nemlig det hun gjør, lurer deg. Hun har alltid en eller annen strålende idé hun vil dra deg med på, og det ender med at du gjør alt arbeidet. Typisk kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun er såkalt ildsjel, og synes kaker av syv sorter er en selvfølge før julebordet, før festen skal alle spille paintball og så «MÅ vi jo ha nachspiel og kle oss ut som nisser og starte nisseorkester, dere! Det blir såååå bra!!!»

Dagen julebordet skal arrangeres, har KoordinatorKari influensa eller har tatt ferie på Bahamas eller så holder hun på å starte lag til Sykle til jobben-aksjonen. Som strategi: Si bare nei. Ikke kanskje, eller at du skal tenke på det. Da har du det gående siden KK fort innlemmer deg i sin lite entusiastiske og overorganiserende gjeng.

Til sist, men ikke minst har vi KlåKåre. Denne mannen er ofte i midten av 40-åra, dusjer i Axe som om det var foryngende vann og takler svært dårlig likestilling og yngre kvinner i arbeidslivet. Hans mestringsmekanisme er å a) tafse ved enhver anledning og/eller b) komme med seksuelle bemerkninger så ofte sjansen byr seg.

Han ser helst at du går i skjørt fordi han mener «vi menn må ha noe pent å se på», trakasserer din thailandske kollega og intimsoner er for han et fremmedord. Jeg har faket brekninger og løpt på do for å komme meg unna KlåKåres tentakler. Etter noen måneder med hans upassende fremstøt var jeg også konstant kvalm. Jeg har ikke noen strategi mot han – og synes BI burde gitt meg et kurs på to vekttall.

Etter alle disse nødvendige leksjoner i menneskelig sinn og psyke, er jeg nå på en arbeidsplass som er forbløffende normal – og er særdeles takknemlig for det. Og jeg vet at mine erfaringer har gjort at jeg er i stand til å overleve det dersom bedriften skulle ansatte noen av typene over. Heldigvis har mine sjefer såpass velutviklet gangsyn at de nok ikke vil gjøre det. Noen andre som har lignende erfaringer?