Noen avstikkere fra Hovedveien

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

Den Store Barnehagen

Jeg har jobbet i barnehage. Noe som betyr at jeg har fått betalt for å skifte bleier, tvinge barn i søvn, lage mos av lapskaus og megle mellom hissigpropper på to år som slår hverandre til blods med legoklosser. Jeg har fått snørr servert, vasket av ryggbæsj og jeg kjenner alle karakterene i «Drømmehagen» og kan kle på en liten, slimete åme mens jeg stopper en annen fra å dra ut puppen min av genseren.Men jeg har også opplevd at fem stykker løper mot meg og roper «Tante Føjdis» og at alle barna sitter fjetret når jeg synger.

Med andre ord, ,jeg har hatt varierte arbeidsoppgaver og taklet mye rart i barnehage. Men voksne mennesker er jo ulike de også… Jeg skal nå foreta en analyse av likhetene mellom den lille barnehagen og den Store barnehagen. Og jeg vil beskrive tre av dem, IntimIrene, KoordinatorKari og KlåKåre. Det er flest kvinnenavn siden jeg har jobbet på flest kvinnedominerte arbeidsplasser, men det kan like gjerne være menn.Merk at dette innlegget er veldig satt på spissen.

La oss starte med IntimIrene. Bilde: pig- man

IntimIrene er kvinnfolket du unngår i gangen og i kantina hvis du har en jobb å gjøre. Hun stopper ofte i døra di for å slå av en prat, og det betyr at du etter 45 minutter får lyst til å slå henne i  hjel fordi hun deler så vilt og uhemmet av sitt liv.

Mannen hennes forstår henne ikke, sønnen har ADHD og hun liker egentlig ikke jobben sin noe særlig heller. Bikkja tok dessuten selvmord med å henge seg selv etter bikkjehalsbåndet i Rhododendroen.

Og alt dette forteller hun til deg. Dessuten har hun ofte kronisk stressnakke og mange  andre diffuse plager akkompagnert av et trist hundeblikk. Mot IntimIrene finnes ulike strategier. Når hun spør «Du har kanskje mye å gjøre», er svaret aldri «Det går fint», men et forebyggende angrep: snakk om deg selv.

Snakk så mye om deg selv at hun går lei og finner noen andre hun kan drive mot kanten av sammenbrudd. IntimIrene har nemlig ikke skjønt at man må begrense den verste selvmedlidenheten til psykologer og venner, men øser den ut på allslags tilfeldige ofre.

Og det verste er jo, man synes synd på henne. Det gjør vondt når andre har det vondt. Et naturlig instinkt er å ville hjelpe. Men du kan hjelpe henne bedre ved å henvise henne til bedriftspsykologen eller prøve å snakke om positive ting. Du skal jo dessuten jobbe også.

KoordinatorKari kan ligne på IntimIrene fordi hun snakker like mye, men ikke la deg lure. Det er nemlig det hun gjør, lurer deg. Hun har alltid en eller annen strålende idé hun vil dra deg med på, og det ender med at du gjør alt arbeidet. Typisk kjenner hun ikke sin egen begrensning. Hun er såkalt ildsjel, og synes kaker av syv sorter er en selvfølge før julebordet, før festen skal alle spille paintball og så «MÅ vi jo ha nachspiel og kle oss ut som nisser og starte nisseorkester, dere! Det blir såååå bra!!!»

Dagen julebordet skal arrangeres, har KoordinatorKari influensa eller har tatt ferie på Bahamas eller så holder hun på å starte lag til Sykle til jobben-aksjonen. Som strategi: Si bare nei. Ikke kanskje, eller at du skal tenke på det. Da har du det gående siden KK fort innlemmer deg i sin lite entusiastiske og overorganiserende gjeng.

Til sist, men ikke minst har vi KlåKåre. Denne mannen er ofte i midten av 40-åra, dusjer i Axe som om det var foryngende vann og takler svært dårlig likestilling og yngre kvinner i arbeidslivet. Hans mestringsmekanisme er å a) tafse ved enhver anledning og/eller b) komme med seksuelle bemerkninger så ofte sjansen byr seg.

Han ser helst at du går i skjørt fordi han mener «vi menn må ha noe pent å se på», trakasserer din thailandske kollega og intimsoner er for han et fremmedord. Jeg har faket brekninger og løpt på do for å komme meg unna KlåKåres tentakler. Etter noen måneder med hans upassende fremstøt var jeg også konstant kvalm. Jeg har ikke noen strategi mot han – og synes BI burde gitt meg et kurs på to vekttall.

Etter alle disse nødvendige leksjoner i menneskelig sinn og psyke, er jeg nå på en arbeidsplass som er forbløffende normal – og er særdeles takknemlig for det. Og jeg vet at mine erfaringer har gjort at jeg er i stand til å overleve det dersom bedriften skulle ansatte noen av typene over. Heldigvis har mine sjefer såpass velutviklet gangsyn at de nok ikke vil gjøre det. Noen andre som har lignende erfaringer?