Noen avstikkere fra Hovedveien

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

Overlevelsesguide for jobbsøkende

Lurer du på hvordan det føles å gå fra dager med høyt tempo, sosiale kolleger og en fullstappa kalender til det motsatte? Det vet jeg. Jeg kom meg videre.

Jeg søker jobb for første gang på flere år. På veien har jeg gått igjennom flere faser. I sluttspurten av min siste jobb som kommunikasjonsrådgiver var selvtilliten på topp, jeg søkte jobber i en vill fart og sprintet av gårde på intervjuer samtidig som jeg ryddet på eget fysisk og elektronisk skrivebord og tok behersket farvel med kolleger. Ok, noen farvelseanser var litt emosjonelle, men det var fordi vi likte hverandre så godt på kontoret.  Du blir fort begeistra for mennesker du ser fem dager i uka og som du deler arbeidsoppgaver, kaffekopper og fredagsvitser med.

Stillstand. Etter siste arbeidsdag i slutten av juni gikk også jeg inn en slags feriefase og søkte litt færre jobber. Jeg hadde samlet opp en del plusstid, som det heter når man er så glad i jobben sin at man glemmer å se på klokka og hamrer på tastaturet lenge etter at Kiwi har stengt. Og Norge stopper jo som kjent i juli. Jeg tror også sjefene tok konsekvensen av det utradisjonelt fine været og bevilget seg og sine litt mer fri.

Gjennom veggen. Juli rant over i august, som så traff september. Og jeg møtte en imaginær vegg. Fram til slutten av september hadde jeg produsert søknader som en robot. Venner kommenterte det, sa at ”Men det er jo ikke deg som har skrevet dette, Frøydis? Det er jo helt upersonlig”.

Siden jeg var ganske sikker på at andre uten jobb også har kjent på resignasjon, skrev jeg to innlegg. Det ene innlegget; Du strekker ikke helt til akkurat nå (kunstpause) var så tårevått at bokstavene nesten skled av skjermen, i det andre innlegget; Sparket bak av en drittunge , hadde jeg tørket tårene. Altså, jeg HYLGREIN ikke. Men jeg sutret en del.

Heldigvis kom jeg meg gjennom veggen og ut på den andre sida. Og det kan du også, dersom du nå er i nedtrykt, forvirra eller forvilla modus. Jeg har oppsummert overlevelsesguiden i fem punkter, det er ikke sikkert de funker for deg, men kanskje de funker dersom du er litt lik meg?  Det vil si… er du sosial, glad i et minimum av forutsigbarhet og gjør jobbsøkestatusen deg relativt usikker på deg selv innimellom? For å ikke si kjempefrustrert? Panikkslagen? Ta det med ro. Du dør ikke.

1)Treff folk 
Det første jeg merket at jeg savnet som jobbsøkende var det sosiale. Ingen renner ned døra på hjemmekontoret. Et generelt råd når du går igjennom en stressende periode av livet ditt er å pleie nære relasjoner, og bruke litt mindre tid på de perifere. Jeg valgte å tilbringe mest tid med nære venner. Det funker også veldig godt å gjøre noe for andre, som å hjelpe noen å flytte, handle inn mat eller … egentlig hva som helst.

For all del, ikke slutt å mingle på større arrangementer hvis du elsker det, men du kan f.eks ta med en kompis. Og hvis du har muligheten, finn en mentor, coach eller psykolog som kan være din mentale søppelbøtte når hodet ditt er fullt. Det kan være tøft å søke jobb. Snakk med noen. Våg å vise deg sårbar, det kan til og med hende det hjelper andre.
Og venner kan av og til være like viktige som en psykolog, viste en undersøkelse Mental Helse gjorde blant sine 850 medlemmer (lenke til artikkel i Dagsavisen).

2)Ha en plan og følg den
På jobb har jeg hatt milepælsplaner, ukeplaner, årshjul og utgivelsesfrister å spikre, møter å booke og busser å rekke. Som jobbsøkende forsvant alt dette. Det høres jo deilig ut, ikke saKeep calm and imagine (bilde hentet fra 9gag.com)nt? Sove lenge. Slappe av og se på formiddags-TV? Feil. For det er nå du må tenke sjæl. Men det er heller ikke umulig dersom du er normalt voksen og ansvarsfull.

Jeg prøver å stå opp klokka sju uansett, og å kjøre de samme rutinene nå som da jeg hadde jobb: lese avisa, spise en god frokost og kysse kjæresten før han går. Altså, klininga er ikke rutinemessig. Klokka 8 – 9 sitter jeg ved Mac-en, enten hjemme eller på kafé. Og jeg har en plan med ting jeg skal ha gjort den dagen. Selv er jeg et listemenneske og bruker både Evernote og fysiske ark. Det viktigste er å kunne huke av. Og så passer jeg på å ikke fylle planen for full. Du kan jo starte med å følge Morten Røvik på Twitter, han vet et og annet om å få ting gjort.

3) Dra og tren
Da jeg ble arbeidsledig (kom igjen, la oss bruke det skumle ordet) var jeg fast bestemt på å ikke gro fast i sofaputene med Dr. Phil som terapeutisk selskap.  Når øynene mine er tørre p.g.a. overdreven skjermfiksering, hjertet er på vei opp i halsen p.g.a for mye koffein eller jeg rett og slett er lei, river jeg opp rumpa fra stolen og går en tur. Eller løper en kjapp tur på tredemølla.

Du kan banne på at det er dager hvor jeg føler meg for slapp i fisken for Gasellesenteret SATS Sjølyst, men jeg drar dit likevel. Etterpå føler jeg meg sterk, ganske stolt og nesten klar for å slåss med en bjørn. Og det er viktig å føle seg litt ok hvis du skulle bli én av tolv av hundrefemti som er kalt inn på jobbintervju. Eller en av 70. Det er dessuten 1000 ting å huske på under selve intervjuet. Du skal være ydmyk, men ikke tafatt. Lyttende, men ikke passiv. Og du bør vise motivasjon for jobben, men ikke utsondre desperasjon. Du skjønner nok at det krever fokus.

4)Gjør noe helt annet
Jeg er heldig. På fritida spiller jeg klarinett i et amatørorkester og sitter i et styre hvor jeg får lov til å sysle med nettsida til orkesteret, Facebookarrangementer og lage informasjonsmateriell. Jeg er også forelsket i kameraet mitt og knipser bilder så ofte jeg kan. Og det er godt å ha noe annet å tenke på.

5)Vær snill mot deg selv
Ok, dette punktet er et lite unntak fra de andre punktene. Det er nemlig lov å ha en dårlig dag på jobben som jobbsøkende. Du kan forsove deg, gjøre et intervju du skjemmes over, skrive en elendig søknad som ser ut som den har gått igjennom Google Translate og av og til er sofaen og potetgullposen dine beste venner. Du har sikkert hørt det før: bare ikke la det strekke seg over uker. Prøv punkt 1, 3 og 5 hvis det butter. Hva enn du gjør, ikke rykk tilbake til start. Ring heller en venn. Og send meg en DM på @Dachsform hvis du trenger å snakke med noen.

Sparket bak av en drittunge

Skulle ønske at jeg var en arbeidsledig 24-åring. Det vil kanskje provosere noen som er i den aldersgruppa. Bidra til å gjøre noen generasjon Y-ere enda mer ulykkelige og tynget av alvor. De er jo så triste alle sammen i den generasjonen.

Jobbsøkesytinga er definitivt usvelgelig dersom jeg maler det i krigsstyper over en Dagbladside og presenterer det for en gjennomsnittsungdom i Tyskland: arbeidssøkende norsk kvinne (37) med utdannelse og over fem års erfaring fra kommunikasjon og jounalistikk søker jobb i et arbeidsmarked med 3.3 prosent arbeidsledighet. Oddsene er ikke akkurat mot meg i europeisk sammenheng.

Jeg ønsker ikke at jeg var 13 år yngre. Fordelene ved å ha tippet 35 + kan summeres opp i ett ord: Alder. Alder gjør at menn over midtlivskrisa ikke lenger klapper meg på hodet, verken verbalt eller bokstavelig, eller prøver å fyre meg opp ved å si at jeg er søt. For da spenner jeg bekymringsrynken ekstra hardt og snakker pedagogisk langsomt. Og jeg bryr meg ikke om jeg ser stygg ut heller. Alder gjør at jeg kan gå inn i et rom og få  oppmerksomhet for det jeg sier og ikke det jeg har på meg. Det hender til og med at enkelte tror jeg har peiling når jeg hever stemmen. Det blir av og til helt stille når jeg snakker. Det er en god følelse for en som vokste opp med å hviske lavest i alle samtaler, stå ytterst i alle hjørner og bli valgt sist i gymmen.

Nei. Jeg vil ha den alderen jeg har. Jeg vil ha erfaringen min og vissheten om at jeg havner på rett kjøl selv om livet mitt roterer rundt i 360 graders vinkel og flipper vertikalt. Men. Jeg ønsker er at min indre 24-åring kommer og sparker meg bak. Jeg vil at hun skal etterlate seg et saftig fotavtrykk på min høyre rumpeball, og ikke la seg stoppe av at pekefingeren til min indre knirkende kjerring stikker henne i brystet.

Da jeg var 24 var jeg ganske modig. Pippis fletter svingte som et mentalt bilde i underbevisstheten mens jeg snurra telefonledningen rundt pekefingeren og snakket rolig med vaktsjefene i ulike aviser: «Hør her. Jeg har skrevet en artikkel om Rockeband X. De kommer fra Tønsberg. En kjempeflink fotograf som heter Sissel har tatt bilder. Kan jeg få en helside. Jeg vil ha 1500 kr. Jeg mailer deg artikkelen nå. OK? FINT!»

Som 24-åring var jeg innimellom takene av dyp eksistensiell usikkerhet en irriterende, sta, utålmodig og ekstremt målbevisst liten drittunge. Dette selvbildet svingte jo litt, men som underbetalt frilanser måtte jeg jo bare selge de bæra jeg hadde, eller i dette tilfellet: orda. Da nyttet det ikke å være redd for å prøve, teste ut, eksperimentere. Kort sagt: være kreativ. Tørre å gå på snørra. For det gjorde jeg jo mange ganger,spesielt før jeg hadde lært meg arbeidslivet for dummies.

Særlig husker jeg en e-post skrevet i CAPS-LOCK og sendt avgårde i skingrende affekt. Avsender: en kvinnelig magasinredaktør som kan skremme vannet av  de våte ørene til allverdens små, irriterende snørrunger(Nei, det var ikke Ellen Arnstad). Mottaker var selvsagt meg. Jeg hadde sendt en av Norges mest opptatte redaktører en lang, enerhverende selvopptatt mail og bedt om stiltips for å bli tatt mer seriøst som kvinnelig journalist. For det mente jeg at hun sikkert ville ta seg tid til. Herregud. Skam.

Med årene fikk jeg mer erfaring. Og med erfaring ble foten-i-døra til føtter-som-går-stille-i-dørene. Til erfaringsbasert ydmykhet la jeg etterhvert, som jeg jobba litt mer, møtte flere mennesker, leste og lærte og trodde jeg skulle bli klok som 7.frøken i huset…En følelse av utilstrekkelighet. Og til utilstrekkelighet la jeg til et eget forventningspress om at det jeg produserte måtte være «bra nok» før jeg la det ut, trykket på «Send»-knappen, lastet opp bildet. Gjerne så bra som overhode mulig på første forsøk. Helst perfekt. Som om det finnes.

En uheldig konsekvens av denne forsiktigheten: å la være å søke på jobber hvor jeg ikke matcher minst 8 av 10 kriterier. Enkelte kaller det å «være jente», men jeg synes beskrivelsen blir for lite dekkende, all den tid det finnes en samling med kvinner med mer bein og brusk i nesa enn medlemsmassen i Norsk Bokseforbund. Les forresten denne om du ikke føler at du har så altfor mange bein i nesa: 7 Secrets Of Super-Productive Female Entrepreneurs

Jeg møtte nylig @frkvivi, ei jente med veldefinert nesebeinstruktur, og hun sa noe klokt: «Du kan ikke la være å søke på jobber fordi du tror du ikke matcher stillingsbeskrivelsen. For tenk om du er akkurat den personen de trenger!» Ja. Tenk om. Tenk om de liker meg? Som et eksperiment har jeg bestemt meg for å slutte med å være redd for å dumme meg ut. Første tegn på risikoatferd: å publisere et innlegg som ikke har blitt drøvtygd i fire timer av en gammelklok ku, men spyttet ut etter en time av en skamløs kalv.

Fordi jeg har innsett at målet er det viktigste. Og det er at jeg etterhvert skal finne drømmejobben og kolleger som vil drømme og levere sammen med meg, og jeg har innsett at det går gjennom prøving og feiling og å våge å være synlig med all min menneskelige middelmådighet. Så. Her er jeg. Her er min LinkedIN-profil.  Den er ikke helt ferdig, så kom gjerne med tips om forbedringer.

Nå har jeg skikkelig vondt i rumpa. Men jeg tror det er verdt det.

Du strekker dessverre ikke helt til akkurat nå

Den siste måneden har jeg hørt flere i min omgangskrets sukke over den store Overgangen: «Ja, du vet, for meg tok det flere dager før jeg var ute av feriemodusen. Det er skikkelig hardt å gå på jobb, særlig når det er så fint vær! » Noen sier med dårlig skjult skjult stolthet at de nå har besvart alle 150 mailene som lå og ventet på dem i innboksen da de kom tilbake igjen på jobb.  Andre igjen jubler på Facebook:» Work, sweet work» «, «Koser meg med jordbær sammen med dyktige og inspirerende kolleger hos Superspennende Selskap!» og » Jeg hjærter jobben min».

På LinkedIN har jeg mennesker i nettverket mitt som har mastergrad, er etablert med husbanklån og fast jobb og sepia profilbilde med dramatisk svart bakgrunn og 10 anbefalinger. Og noen av dem har så vidt fylt 30!  Alt dette, alle disse oppdateringene, alle disse vitnemålene på vellykkethet gjør meg litt svett.

Og jeg begynner å kjenne igjen og dyrke følelsen av at jeg er et barn som ikke rekker opp til en grå blyantstreken langt der oppe på en vegg. Enda jeg strekker meg alt jeg kan. For jeg har ikke jobb akkurat nå. Og den statusen gjør at jeg av og til kan føle meg utilstrekkelig.

-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!

-Tenk på alle mulighetene du har nå! Og akkurat sånn føles det ut. Bare sjekk ut mulighetsballene!

Status: jobbsøkende
Jeg er fullt klar over at flere har det verre enn meg. Det er mange der ute i Norge og resten av Europa som er enten i periferien av eller helt utenfor arbeidslivet, noen av dem har vært det i flere år. Enkelte av dem er i ferd med å kjempe seg tilbake. En av dem er @maritabaluba med bloggen «Se hun snakker».  Hun heier jeg veldig på. Hun skriver dessuten helt fabelaktig bra. Både de menneskene som står på og ikke gir opp og de menneskene som det av og til blir for mye for, heier jeg på, både i det stille og mer høylytt.

Jeg har venner som er uføretrygda og slåss mot kronisk sykdom og svigerforeldre fra helvete. De heier jeg på også. For det letteste i verden er å heie på andre. Klappe venninner på skuldra og si:» Men du er jo så flink». For så å smile når noen returnerer komplimentet ditt og sier at de trenger deg, at du er viktig for dem.

Nikke bekreftende når noen sier at » Dette. Dette ordner seg. Det bare VET jeg». Jeg strekker smilet så langt og så bredt jeg bare klarer, men ikke langt nok til at det alltid omfavner kjæresten og de beste vennene mine. Og definitivt ikke langt nok inn til at det omfavner meg selv.

For en som kaller seg kommunikasjonsrådgiver burde dette være enkelt. Det burde være lett som et lavkarbokakestykke å skrive kreative søknader som danker ut 200 andre, bruke nettverket – få jobb i en ideell organisasjon og legge opp en strategi i sosiale medier. Alt dette mens jeg blogger tre ganger om dagen om sosiale medietrender, #treningsuka og er ærlig om egen iboende sårbarhet og hvor viktig det er å se andre. By på meg selv.

Til å begynne med var jeg skeptisk til å skaffe meg et publikum for noe som er så viktig for meg som å skaffe meg en ny jobb. Fordi et publikum, selv om det bare er to stykker, forventer. Respons forplikter. Folk blir så skuffa på mine vegne når jeg blir innstilt som nummer to. Igjen. «Det var veldig jevnt, men… Du rakk dessverre ikke helt opp». Jeg strakk ikke til.

Konvolutter fra Norwegian Design

Hvordan jeg innbiller meg at folk reagerer på nytt fra den spennende føljetongen «Frøydis søker jobb». Konvolutt én: innkalling. Konvolutt to: Gikk ikke videre.

Cecilie Thunem-Saanum har skrevet et innlegg om hvor lett det er å måle seg med andre og føle seg utilstrekkelig og om å dyrke frem det beste i  deg i innlegget : Om papp og porselen. Ordene hennes ga meg masse inspirasjon, og jeg synes derfor flere burde lese det.

Forteller deg om meg selv.  Men ja. Hva synes jeg er krevende? Det hender jeg sliter litt i intervjuer. Oppfordringen: «Så. Ja. Fortell om deg selv, da!» gjør at jeg låser meg litt.

Jeg husker spesielt ett jobbintervju hvor jeg var helt ute og syklet, og hvor jeg ga både for lite, for mye og totalt irrelevant informasjon i løpet av 1 time: Ja, eeeeeh, hva skal jeg si? Jeg er jo korpsjente, da! Og skilsmissebarn. Og jeg fikk ikke studert så mye oppe i Trondheim, for det var så mye artigere å jobbe og skrive. Jaaaah. Det var gøy, altså. (Blablablabla. Hold kjeft! Idiot. Idiot! Hvorfor sa du det? Og du kaller deg kommunikasjonsrådgiver? God på muntlig kommunikasjon? Ja, særlig! )

Mine tidligere sjefer sier at jeg er så god på å løfte frem andre, at jeg er veldig samarbeidsvillig og har stor stå – på – vilje. Trauste, fine egenskaper som dessverre ikke ser like sexy ut på en CV.  Så jeg har fundert litt. Burde jeg sprette opp fra stolen og ta intervjuerne i hendene? Tegne smilefjes og tankebobler på et medbrakt A3-ark? (Jeg er jo kreativ også, men det er jo noe alle sier at de er, så det kan jeg ihvertfall ikke si).

Noen ganger har mine jobbintervjuer, som regel de viktigste, resultert i babling, formålsløs veiving med armer og bein og en rekke øøøøøh-er. En gang fikk jeg denne tilbakemeldingen: «Vi fikk et helt annet inntrykk av deg på andregangsintervjuet, for da virket du mye mer SAMLET». Det sier jo litt.

Men. Det hender at jeg er usikker på hvordan jeg skal klare å samle meg nok til at jeg går forbi de 100 andre og blir nummer én og ikke hun som nok en gang ble slått på målstreken. Jeg jobber med saken.