Noen avstikkere fra Hovedveien

Jeg har deltatt i Arbeidskraftundersøkelsen til SSB, hvor et av spørsmålene lyder: Er du i midlertidig jobb nå? Ønsker du en fast jobb? For hver gang jeg har svart ja på disse spørsmålene, har jeg blitt litt betenkt etterpå. For min del har engasjementer hatt en tendens til å avle mer engasjementer, så jeg har vært midlertidig ansatt en del ganger. Jeg er ikke alene. I følge tall fra SSB var det i 3. kvartal 2015 207 000 midlertidig ansatte, som utgjorde 8,4 prosent av de ansatte i alt.

Stoppet av «the bad cop»
Før jeg fikk mer kontinuitet på CV-en, hendte det at intervjuere småhumret for seg selv og mumlet: ”du har jo hoppet en del…Hvorfor det?” Eller: ”Og så jobbet du der… Ja, det var litt av et sidespor!” Spesielt bemanningsbyråer inntar rollen som ”bad cop” og stiller de tøffe spørsmålene. Og jeg kan forstå det, for i løpet av en periode på under to år hadde jeg fire ulike arbeidsgivere og jobbet sju ulike steder.

Kaptein Etterpåklok
Korte vikariater kan få mange navn: foten innenfor, enestående mulighet, bygge CV, gull på CV-en… og i en del tilfeller er det jo det. Jeg har vært så heldig at jeg hele tiden har fått nye muligheter i vikarbyråene jeg har jobbet for, men jeg ser jo at jeg burde valgt å søke på faste jobber tidligere. Selv om Nils Kjær sa at det var sidesporene, omveiene og forsinkelsene som beriker ens liv, burde jeg muligens valgt Hovedveien for raskere progresjon og for å ikke havne langt uti ødemarka. Så ja, her er jeg, kaptein Etterpåklok! Idiot! Ikke kan jeg skylde på noen heller.

Så hvorfor gjorde jeg det? Etter å ha blitt ferdig med bachelor ved BI i 2006 var jeg litt usikker på hvor min kompetanse lå. Jeg var 30, og følte på lett panikk ved å ha startet sent på studier og kommet sent i gang, så vikariater var en effektiv måte å komme seg inn på karriereveien.

Er du kanskje litt…rastløs? spurte en rekrutterer meg en gang, mens hun stirret ned på hendene mine som fiklet nesten kaffekoppen i stykker. Jeg ble paff og kom ikke på hva jeg burde og kunne ha svart, at jeg for det første har jobbet flere steder over lenger tid, i Oslo kommune i tre år, MMI i fire år, at jeg har stått løpet helt ut og fått tillitsverv flere steder, at jeg har begynt på korps og håndball og mange andre fritidssysler og at jeg ikke er en som slutter.

Jeg har latt frykten styre meg. Det er den der lumske Nav-fobien: Redd for å bli varig utstøtt fra arbeidsmarkedet, redd for å bli mottaker, redd for å bli gående og slenge på kjøpesenteret og ha ”send meldekort” som påminnelse i kalenderen på ubestemt tid. Og det har resultert i at jeg har takket ja til ”ethvert høvelig arbeid”. Kanskje for raskt?

Men det finnes jo fordeler. Alle disse vikariatene og engasjementene har lært meg et og annet om navigasjon i nye farvann. Jeg får raskt oversikt over en ny arbeidsplass og hvordan jeg skal gripe eller ikke gripe nye arbeidsoppgaver (og kolleger) fatt. Det viktigste jeg har lært, er kulturforståelse: Hva er stammereglene på en arbeidsplass? Hvor tidlig bør man komme om morgenen? Hvem bør man snakke med? Hvordan gjør vi det hos oss?

Denne kunnskapen om personlig og faglig manøvrering gjør at jeg ikke lenger ser på korte vikariater og litt hopping som et stoppskilt på min CV, men et bred firefelts motorvei (Lenke til min LinkedIN-profil).

– Drøm videre!

– Jeg tror at bare man jobber hardt, så får man til det man vil! Sa en jente i et intervju jeg leste. Jeg tror hun var ca. 23. Jeg grep meg i å tenke: ”Helledussan! Så søt hun er. Hun tror virkelig at hardt arbeid gjør at man får det man vil ha. Og jeg fikk lyst til å ta henne til side og starte en preken med ”Nå skal du høre her. Jenta mi…osv. og avslutte med: Drøm videre! ”. Sjarmerende, ikke sant?

Men hun må lære å tryne. Hvis hun da gjør det. Sånn som Carrie har gjort i Sex og Singelliv i eksempelet under. I en episode gikk hun nemlig på snørra. På catwalken. Og Heidi Klum skrittet grasiøst over henne.

giphy

Enda Carrie hadde øvd masse på catwalkgange i minst 40 episoder allerede, datt hun så lang hun var, noe som førte til følgende visdomsord eller SATC-ism:

I had a choice. I could leave the runway and let my inner model die of shame,
or I could pick myself up, flaws and all, and finish.
And that’s just what I did. When real people fall down in life,
they get right back up and keep on walking…

Det er nemlig sunt å gå på trynet på veien mot drømmen.
Verden er urettferdig og vil dele ut ørefiker til selvbildet innimellom. Realitetsorientering foregår med et kart som alltid endrer seg, hvor kompasset peker hit og dit og du av og til dumper til knes i dyp gjørme. Og noen ganger sikter du mot stjernene, men kommer deg ikke lenger enn til Kikut. Men poenget er, du kommer deg ihvertfall ut og på vei mot noe. Jeg leser Brené Brown ”Rising Strong” på lydbok og tenker at det er viktig å lære seg å tryne med stil. Ifølge forskeren er «vulnerability bad-ass».

Drømmer er ofte en nøvendig flukt fra virkeligheten.
I sjuende klasse spurte læreren klassen hva som var viktig for oss i en jobb. Makt, svarte jeg. Du mener kanskje innflytelse, sa læreren da. Jada, jada, svarte jeg rødmende. Men for meg var det faktisk makt. Nerdenes hevn. Jeg har i det hele tatt drømt mye i årenes løp. Da jeg var 10 år og prøvde å gjøre meg usynlig med rødblinkende kviser var det konsertpianist jeg drømte om å bli. Så fantaserte jeg om en jobb hvor jeg kunne gå i snasne drakter og praktisere power walk i klikkende hæler.10 år senere startet jeg å skrive i studentavisa Under Dusken og fabulerte etter hvert om å bli en kvinnelig versjon av Steinfeld i Russland. Eventuelt reise til krigsområder. Ja!

Drømmer er per definisjon ikke realistiske, og skal heller ikke være det.
Lyden av drømmer som knuses har en skjør metallisk klang som gir smak i munnen lenge etterpå. Det kan være den lett skjelvende skuffelsen og søkket i magen når drømmearbeidsgiveren ikke kaller deg inn til intervjurunde nummer to. Knuste drømmer er også det stive blikket på den tause mobilen tre dager etter at du møtte Drømmemannen (eller dama) på byen. Eller en 14-åring som har ventet hele dagen på å høre Justin Bieber og som så må reise hjem etter å ha hørt kun en sang. Felles for alle drømmer er at det suger når man blir skuffa, enten man er 14 eller 40.

Jeg har blitt mye mer forsiktig, men setter meg fortsatt i overkant fluffy og losamlende mål. Og går fortsatt på trynet . Sikkerhetsnettet er bare strammere. Jeg har aldri vært i Russland eller i krigsområder, men har litt makt da, jeg er med på å bestemme leggetid for en gutt på 9 måneder. Han smiler i søvne, så jeg er sikker på at han drømmer vakkert. Og en gang skal jeg fortelle han hvorfor det er så viktig å drømme svært også: «Drøm bare videre, du gutten min…»

Kanskje jeg viser han denne: 11 grunner til at det er viktig å drømme (Fra bloggen Lifehack, som jeg lot meg inspirere av i dette innlegget).